Firetallig blomst hos Ludwigia octovalvis hvor begerblader og kronblader (petal) er godt synlige.
Et kronblad er et blad i blomsten hos blomsterplantene. I fagspråk brukes også petal, som har opphav i det greskepetalon som betyr «blad».
Kronbladene er som regel en blomsterkrets av fargerike blad som og befinner seg innenfor begerbladene. Hvis det ikke er et tydelig skille mellom begerblad og kronblad omtales de gjerne samlet under faguttrykket tepaler.[n 1]
Samlet betegnes kronbladene som krona og utgjør sammen med begerbladene blomsterdekket. Blomsterdekket utgjør de ytre kretsene av sterile blomsterdelene i blomsten. Som regel er kronbladene fargerike og ofte relativt store og deres viktigste funksjon er å tiltrekke pollinatorer. Hos vindpollinerte arter som gras og starr er kronbladene enten svært reduserte eller små og grønne.
Antallet kronblad representerer plantens «tallighet» (merositet). Dette tallet er et konservativt trekk i blomsterplantenes evolusjon og er felles for store evolusjonære grupper: Tofrøbladete har som regel fire, fem eller flere, mens enfrøbladete bare unntaksvis har noe annet enn tre (eller multiplum av tre).
Kronbladenes form og farge varier mye mellom plantefamilier. Hos noen familier er kronbladene helt eller delvis sammenvokst, og krona kan utgjøre et kronrør som hos mange arter i nøkleblomstfamilien, og klokkefamilien.
Kronbladenes aldring inntrer som følge av programmert celledød etter befruktning.[1][2] Det kan ses ved at kronbladene blir slappe på grunn av reduksjon i cellenes saftspenning,[2] og ved at de visner, det vil si at de gradvis tørker inn og endrer farge.[1]
Hos noen arter inntrer felling av kronbladene og aldring omtrent samtidig.[n 2][1] Hos andre arter felles kronbladene lenge før synlige tegn på aldring viser seg.[1] Hos mange arter er kronbladenes aldring regulert av etylen, men ikke hos alle. Det ser ut til at forskjellene i denne sammenhengen følger plantefamilier eller underfamilier.[1]
Ulike forbindelser i døende celler brytes ned og gjenbrukes om mulig andre steder i organismen. Denne prossessen som kalles autofagi, foregår både under vekst og aldring i eukaryote celler.[3]
