I 1922 begynte Lorenz på medisinstudiet, først i New York, senere ved Universität Wien, der han tok doktorgraden i medisin i 1928. Fra samme år, og med noen avbrekk fram til 1935, var han assistent hos anatomen Ferdinand Hochstetter, som var en magnet på «tysknasjonale» og völkischsinnede studenter. Hochstetter lot Lorenz drive med etologisk forskning på si,[14] men etterfølgeren forbød Lorenz å drive etologistudier. Tidens ideologi var slik at de toneangivende kretser i Wien så på biologifaget i sin alminnelighet som heller uønsket, og ganske spesielt den retningen som Lorenz utførte framragende forskning på.[15] Motstanden mot Lorenz' etologiske forskning kom av at akademiske kretser under influens fra den katolske kirke,[16][17] Lorenz' publikasjoner i denne perioden førte senere til åpne påstander om at hans vitenskapelige arbeid var blitt influert av nazistiske sympatier. Hans publiserte verker i nazitiden som inneholdt støtte til den nazistiske forestilling om rasehygiene om enn uttrykt med psevdovitenskapelige metaforer.[18][19][20][21][22][23]
I 1936 ble Lorenz habilitert, og i 1937 fikk han en stilling ved universitetet i Wien som zoolog med særlig vekt på sammenlignende anatomi.[24] Dette var den første akademiske lærestolen av sitt slag i Østerrike.
28. juni 1938, bare få måneder etter Anschluss, søkte Lorenz om å bli medlem av NSDAP. Opptakssøknaden viser at han stilte seg fullt og helt bak NSDAPs idéer om rasehygiene,[25] noe han senere beklaget som en grunnleggende feiltakelse.
De siste årene av sitt liv støttet Lorenz det østerrikske grønne partiet, spesielt deres holdning mot kjernekraft i Østerrike.
Virke
Lorenz argumenterte mot tidens framherskende holdning om at dyrs atferd hovedsakelig var innlært, og hevdet at mye av atferden hadde et genetisk grunnlag, f.eks. at fugler begynner å fly uten forutgående trening. Han beskrev preging, dvs. den innlæringsmekanismen som gjør at ungdyr raskt og definitivt kan lære seg hvordan medlemmer av sin egen art ser ut, artens sang, hva som er farlig etc.
Lorenz var den første som brukte ordet mobbing, den atferd sosiale dyr i fellesskap viser når de angriper og driver bort predatorer eller støter ut individer av samme art med avvikende atferd. De siste årene var han interessert i menneskers og dyrs evne til å oppleve og forstå verden rund seg, og boka Die Rückseite des Spiegels – Versuch einer Naturgeschichte menschlichen Erkennens, som han selv betegnet som sitt hovedverk, regnes som det første forsøket på en større systematisk formulering av feltet evolusjonær epistemologi.
Mange av Lorenz' bøker er blitt utgitt på en mengde språk, og flere gis fortsatt ut.
^Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 222[Hentet fra Wikidata]
^Ute Deichmann: Biologen unter Hitler. Vertreibung, Karrieren, Forschung. Frankfurt am Main, 1992, s. 250
^„aus Gründen der Weltanschauung der herrschenden Kreise die Biologie eher unerwünscht als erwünscht“ […] „und ganz besonders die Richtung, in der Lorenz so trefflich arbeitet“. Fra et brev av 17. oktober 1937 skrevet av den viennesiske botanikkprofessoren Fritz Knoll; sitert i Deichmann, 1992, s. 251.
^Sax, Boria (2007). «Konrad Lorenz and the Mythology of Science». What Are Animals to Us? Approaches from Science, Religion, Folklore, Literature and Art. Knoxville: U. of Tennessee Press. s. 269–276. ISBN157233472X.
^Föger, B., & Taschwer, K. (2001). Die andere Seite des Spiegels: Konrad Lorenz und der Nationalsozialismus. Czernin-Verlag.
^Kalikow, T. J. (1983). «Konrad Lorenz's ethological theory: Explanation and ideology, 1938–1943». Journal of the History of Biology. 16 (1): 39–73. doi:10.1007/bf00186675.
^Kalikow, T. J. (1978). Konrad Lorenz's “brown past”: A reply to Alec Nisbett.
^„Zoologie mit besonderer Berücksichtigung der vergleichenden Anatomie und Tierpsychologie“
^«[…] Schließlich darf ich wohl sagen, daß meine ganze wissenschaftliche Lebensarbeit, in der stammesgeschichtliche, rassenkundliche und sozialpsychologische Fragen im Vordergrund stehen, im Dienste Nationalsozialistischen Denkens steht!», sitert etter Klaus Taschwer, Benedikt Föger: Konrad Lorenz. Biographie. Wien, 2003, s. 84–85.
