Kikert (Cicer arietinum),[2] også kalt bukkert og bukk-ert,[2] er en plante i erteblomstfamilien som gir belgfrukt med spiselig ertefrø. I norske dagligvarebutikker selges ertefrøene, ofte hermetiserte og kokte, under navnet «garbanzobønner», som egentlig er det spanske navnet på kikerter. Dette brukes også ofte i norsk og internasjonal matlagingsterminologi, vekselvis også av og til med navn som «chana» og «bengal gram».
Arten dyrkes særlig øst i Middelhavsregionen og Vest-Asia østover til India og deler av Kina, men den er også introduserte til en lang rekke andre land. Den trives best i subtropisk klima, men tåler også temperert klima uten frost. Den har ikke blitt risikovurdert for Fastlands-Norge, fordi den er utenfor avgrensningen for risikovurdering.[3] Kikert er imidlertid observert flere steder i Norge, blant annet på Sør-Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag.[2] Den mangler imidlertid potensiale til å etablere seg her.
Planten er 20 til 50 cm høy, og har små blader på begge sider av stammen. En belg inneholder to eller tre frø, som typisk kalles erter. Blomstene er hvite eller blå med rødlig skjær. Kikerter vokser i subtropisk eller tropisk klima med mer enn 400 mm nedbør i året. De kan også dyrkes i temperert klima, men avlingen vil da bli langt mindre.
Kirkert gir et viktig tilskudd av proteiner i kostholdet til mange folk. Modne kikerter kan brukes i salater, stuinger, males til mel (i indisk matlagning er dette kjent som besan), hakkes og frityrstekes i boller som falafel, røres sammen og bakes som farinata, kokes og moses til hummus eller ristes og krydres som snacks. I India, hvor kikert kalles chana, inngår frøene ofte i vegetarisk mat. I mange deler av India spiser man også umodne kikerter som snacks, mens planten brukes som en grønnsak i salater.
I det sørøstlige Tyrkia finnes C. reticulatum, en viltvoksende primær slektning av kikert,[4] av og til også klassifiser som en underart av kikert (jevnfør C. a. subsp. reticulatum). Utbredelsen er nå sterkt begrenset,[4] men det er i dette området man tror at planten kan ha blitt domestisert, en hendelse som gjerne dateres til rundt år 7000 f.Kr. Domestiserte kikerter er funnet på pre-keramiske neolittiske B-bosetninger i Tyrkia og Levanten, blant annet i Çayönü, Hacilar og Tell es-Sultan (gamle Jeriko).[5] Rundt år 6000 f.Kr. spredte kikerter seg til Middelhavsområdet, og så videre til India rundt år 3000 f.Kr.[5] I Sør-Frankrike har mesolittiske lag i en hule ved L'Abeurador i Hérault avdekket kikerter, som er karbondatert til år 6790 ± 90 f.Kr.[6] I sen-neolittiske funnsteder i Thessalia, Kastanas, Lerna og Dimini i Hellas (cirka år 3500 f.Kr.) er det også påvist kikerter.
-
Fruktbærende plante
-
Belger og ertefrø
-
Ertefrø (kabuli-type)
-
Ertefrø (desi-type)
Referanser
- ^ IPNI (2024). Cicer arietinum L., Sp. Pl. 2: 738 (1753). International Plant Names Index. Published on the Internet http://www.ipni.org, The Royal Botanic Gardens, Kew, Harvard University Herbaria & Libraries and Australian National Herbarium. Retrieved 11 September 2024.
- ^ a b c d e f Kikert Cicer arietinum L. (vitenskapelig navn ID 101919). Artsdatabanken. Besøkt 2024-11-21
- ^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (2023). Magnoliophyta: Vurdering av kikert Cicer arietinum for Fastlands-Norge med havområder. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/fremmedartslista/2023/2855. Nedlastet 21.11.2024
- ^ a b Zair, W. 2016. Cicer reticulatum. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T98067060A98067070. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T98067060A98067070.en. Accessed on 25 November 2024.
- ^ a b Pearman, Georgina (2005). Prance, Ghillean; Nesbitt, Mark (eds.). The Cultural History of Plants. Routledge. p. 143. ISBN 0415927463.
- ^ Zohary, Daniel and Hopf, Maria. Domestication of Plants in the Old World (third edition), Oxford University Press, 2000, p. 110
- ^ Chickpeas (garbanzo beans, bengal gram), mature seeds, raw. FDC ID: 173756. NDB Number:16056. USDA, 4/1/2019. Besøkt 2024-11-25
Eksterne lenker
