Katastrofer i petroleumsvirksomheten gir en oversikt over kjente katastrofer i petroleumsvirksomheten til havs.
Katastrofer og ulykker har vært en del av hverdag for petroleumsindustrien så lenge en har drevet petroleumsvirksomhet. I tillegg har mange fått skader, de fleste trolig knyttet til mindre arbeidsulykker, støy, bruk av farlige kjemikalier og ved dykkersykdommer. De to hendelsene med de største menneskelige tap er Piper Alpha-ulykken på britisk sokkel den 6. juli 1988 da plattformen eksploderte og 167 mennesker omkom, og 27. mars 1980 da boligplatformen Alexander Kielland veltet med 123 døde. Ulykkene har i ettertid blitt stående som et skrekkscenario for hva som kan skje under offshore produksjon av olje og gass. Vår del av verden har ikke noen bedre ulykkesstatistikk enn andre.
I tillegg til dødsfall har en også hatt flere store forurensingskatastrofer, men det er foreløpig ikke dekket.
Antall døde har vist en bedring siden 1980-tallet, men er fortsatt for høyt.
Deler en opp antall døde i perioden 1967-2008 i årsaker får en følgende fordeling:
Det har vært tre store grupper ulykker knyttet til konstruksjonssvikt, brann og eksplosjoner og helikopterulykker. Grunnlaget for reduksjonen i antall ulykker siden 1980-tallet ligger i et systematisk arbeid for å redusere risikoen både i næringen og hos myndighetene. Samtidig har internasjonal harmonisering medført en standardheving i mange land.
Deler en storulykkene på plattform-typer, får en tabellen nedenfor. På verdens basis er det vesentlig flest bunnfaste plattformer (mer enn 10.000), i størrelsesorden 500 oppjekkbare plattformer og i størrelsesorden 200 halvt nedsenkbare plattformer. Antall skip, lektere og helikoptre som deltar i virksomheten er ukjent. Fordelt på antall plattformer har de halvt nedsenkbare plattformer flest døde og flest antall storulykker. Det er spesielt de to ulykkene med Ocean Ranger og Alexander L. Kielland som gjør at statistikken blir så dårlig for halvt nedsenkbare plattformer. Noe av det samme inntrykket får en ved å se på ulykker fra 1990 og framover, men her kommer helikopterne vesentlig dårligere ut enn for hele perioden. En har ikke fått til en bedre sikkerhet på helikopterne, på samme måte som ellers i næringen.
Som følge av Alexander Kielland-ulykken ble det gjennomført en rekke tiltak både for denne typen plattform (halvt nedsenkbare) og for andre som innebar krav om utmattingsanalyser, krav om at de skal tåle bortfall av slanke staver og krav til skadestabilitet. Kravene varierer rundt i verden, men er i dag i stor grad samordnet.
Ocean Ranger ulykken satte fokus på maritime systemer og på kompetansen til personellet som opererte systemet i en nødsituasjon, og betydningen av trening på nødsituasjoner.
Risiko knyttet til marine operasjoner og strukturer gi et betydelig bidrag til den totale risikoen. Den erfarte historiske risiko for marine operasjoner og konstruksjoner er betydelig høyere enn det en normalt får som resultat fra risikoanalyser. Verken komponent- eller systembasert pålitelighetsanalyser av konstruksjoner gir tilstrekkelig beskrivelse av den reelle risikoen. Menneskelige feil er trolig den dominerende årsaken til ulykker knyttet til konstruksjonssvikt.[1]
Om en ser på plattformer som er alvorlig skadet eller totalhavarert, er det siden 1990 en sannsynlighet på 35*10-4 pr plattformår for oppjekkbare plattformer.[2] Hendelser knyttet til konstruksjonssvikt er den dominerende årsaken til feilen på oppjekkbare plattformer. Sannsynligheten for svikt er betydelig høyere enn for andre faste konstruksjoner. For lektere og skip knyttet til oljeindustrien på 1990-tallet, har frekvensen for å synke vært vurdert til 9*10-4 per plattformår, men antallet er svært usikkert på grunn av det lave antall hendelser og plattformår. Erfaring med tankskip over hele verden[3] viser at en årlig sannsynlighet for at tankskip over 10.000 dwt skal synke (perioden 1972-1986) er 3*10-4 per tankskip. Odd Tveit[4] har funnet et samlet tap på tankskip over 50.000 brt verden for perioden 1970 til 1990 på 8*10-4 forårsaket av svikt i konstruksjoner, ballast og mekaniske systemer.
Piper Alpha-ulykken satte fokus på gasslekkasjer. Det foregår et betydelig arbeid både i Norge og Storbritannia for å redusere antall utslipp og for redusere mulighetene for antennelse av gasslekkasjer (tennkildekontroll).
Utdypende artikkel: Deepwater Horizon-utblåsningen
Deepwater Horizon-utblåsningen var en miljøkatastrofe i Mexicogulfen som begynte den 20. april 2010 på oljeplattformen Deepwater Horizon, drevet av oljeselskapet BP. Som følge av en eksplosjon og at oljeriggen sank, strømmet råolje ut fra borehullet i 87 dager inntil det ble plugget igjen den 15. juli 2010. Elleve mennesker forsvant og ble aldri funnet igjen. Dette var det største uforutsette oljeutslippet i oljeindustriens historie.
Denne gruppen er som for konstruksjonssvikt karakterisert av få hendelser, men med svært alvorlig konsekvenser når det skjer. Det viktigste tiltaket framover er utskifting av eldre helikopter til nyere med større feiltoleranse. Utilsiktede enkeltfeil skal ikke lengre kunne føre til totalhavari.
Denne gruppen er den eneste som ikke har noen reell forbedring på ulykkesstatistikken.
Nedenfor er en oversikt over kjente katastrofer etter 1960 som kan knyttes direkte opp mot aktiviteter i petroleumsvirksomheten til havs. I listen under er det ikke tatt med katastrofer med oljeutslipp.