Karl August von Reisach var en sønn av ekteskapet til dommer og kongelig bayerske kammerherre Johann Adam Graf von Reisach (1765-1820) og Therese Freiin von Gumpenberg (1771-1834). Bestefaren, Franz Christoph von Reisach-Steinberg (død 1797), var blitt elevert til riksgrevestanden i 1790.
Hans mors brødre var general Joseph von Gumpenberg (1798-1855) og Anton von Gumpenberg (1787-1855), bayersk krigsminister, forvalter og fortrolig rådgiver til kong Ludwig I. En annen bror var Franz Seraph von Gumpenberg (1780-1836), Berg-und-Salinenrat, hvis datter Friederike kong Ludwig I lot male et portrett av for Schönheitengalerie, senere å se i Schloss Nymphenburg.
Karl Augusts far, som hadde underslått penger fra statskassen for å finansiere sin overdådige livsstil, var så opptatt å forskånes fra straffeforfølgelse i 1820 at han begikk selvmord. Karl August von Reisach, som ble sterkt rystet av denne hendelsen, bestemte seg for å gjenopprette familiens ære.
Etter å ha fullført gymnaiet i 1816 ved det som senere ble hetende Wilhelmsgymnasium i München,[5] begynte han sine filosofiske studier i München i en alder av 16 og studerte deretter juss i Heidelberg, Göttingen og Landshut, hvor han tok doktorgraden i 1821. Høsten 1824 begynte han ved presteseminaret Collegium Germanicum i Roma.
Prest
Etter å ha studert filosofi og teologi ble han ordinert til prest i Roma 10. august 1828, og tok så doktorgraden i teologi.
Oppfordret til å rette en særlig oppmerksomhet gor den katolske kirkers utfordringer i Tyskland rettet han sterke angrep mot de utbredte antikirkelige standpunkter og tendenser, særlig i forbindelse med blandede ekteskap. Dette gav han særlig uttrykk for i sitt arbeide «Was haben wir von den Reformatoren und Stimmführen des katholischen Deutschland unserer Tage zu halten?», som utkom i 1835 under pseudonymet Athanasius Sincerus Philalethes.
Med støtte fra sin venn, den bayerske innenriksminister Karl von Abel (1837–1847), førte han en ultramontan kirkepolitikk.
Koadjutor, og så erkebiskop, av München og Freising
I 1841, mot erkebiskop av München, Lothar Anselm Freiherr von Gebsattels ønske og vilje, ble han koadjutor for erkebispedømmet i München og Freising.
Etter Gebsattels død den 1. oktober 1846 tiltrådte han embetet som erkebiskop av München og Freising. I 1848 kom von Reisach, som var like antimodernistisk som han var tilbøyelig til å la seg fascinere av mystiske og overnaturlige fenomener, under påvirkning av den ekstatisk visjonære Louise Beck. Hun fikk ved dette, og en tilsvarende rolle overfor Münchens generalvikar, msgr. Friedrich Windischmann, også innvirkning på kirkepolitikken.
Etter meningskonflikter med kong Ludwig I forsøkte den bayerske regjering å få Reisachs overført til den romerske kurie. Forholdet til den bayerske stat ble ytterligere forverret da erkebiskopen nektet å holde begravelsesseremoniene etter den protestantiske dronning Thereses død i 1854.
Kardinal
Den 17. desember 1855 ble han gjort til kardinal og kort tid etter kardinalprest med titulærkirken Sant'Anastasia,[6] som han beholdt til sin død. Fra 1861 til 1868 innehadde han også titulærkirken Santa Cecilia. I forbindelse med sin kardinalopphøyelse ble Reisach kalt til Roma i 1855. Han trakk seg derfor fra embetet som erkebiskop av München og Freising den 19. juni 1856. I München ble han etterfulgt av Gregor von Scherr.
Han forestod konkordatsforhandlingene med Württemberg (1856, fremforhandlet med baron Adolph von Ow) og Baden (1859), og fikk en ledende rolle ved forberedelsene av et nytt kirkekonsil. Av helsemessige årsaker var han ikke lenger i stand til å tiltre vervet som president for det tilstundende Første Vatikankonsil som paven hadde eslet ham med den 27. november 1869, bare dager før det tok til.
Han døde den 22. desember 1869 i redemptoristklosteret Contamine-sur-Arve og ble gravlagt i sin romerske titulærkirke Sant'Anastasia.
Kardinal Karl August von Reisach (1800-1869) *1836[7]
Litteratur
Theresa Hüther: „Die Vergiftungs-Geschichte der Prinzessin von Hohenzollern, bei welcher der Jesuit P. Kleutgen betheiligt war.“ Ein Skandal in Rom und seine publizistischen Nachwehen während des Kulturkampfes. I: Alt-Katholische und Ökumenische Theologie 3 (2018) (= Jahresheft des Alt-Katholischen Seminars der Universität Bonn), S. 25–44 (online).
