Kampene ved Dybbøl skanse varte fra 7. til 18. april 1864, og var det avgjørende slaget mellom danske og prøyssiske styrker under andre slesvigske krig.
Den danske stillingen ved Dybbøl var en flankestilling. Herfra kunne den danske hæren angripe fiendens forsyningslinjer opp i Jylland og dermed binde store fiendtlige styrker foran stillingen. Als og Sønderborg kunne med flåtestøtte brukes som oppmarsj- og forsyningsområde.
I Danmark markeres Dybbøldagen hvert år den 18. april.
Krigshandlingene i 1864
I perioden 1862 til 1863 anla danske ingeniørtropper ti skanser ved Dybbøl i en halvsirkel fra Vemmingbund til Alssund. Skansene ble av økonomiske årsaker oppført med treblokkhus som beskyttelsesrom for mannskapet i stedet for betong, noe som skulle koste mange danske soldater livet. Bare ammunisjonskamrene ble støpt i betong.
Den 7. februar ankom 20 000 mann, 500 ryttere, 80 feltkanoner og 1 100 festningsartillerister Dybbøl fra Dannevirke. Dagen etter kom de prøyssiske forpostene. Omkring 20. februar hadde prøysserne 20 000 mann, 1 200 ryttere og 88 kanoner foran stillingen. 28. mars forsøkte Preussen en storm på stillingen, men ble tvunget tilbake. Ved denne anledningen fikk Dybbøl flåtestøtte av panserskipet «Rolf Krake».
2. april ble Sønderborg skutt i brann. Prøysserne stilte opp batterier, hvorav de farligste sto i stillingens flanke på Broager. Fra den 7. april begynte den avgjørende artillerikampen. Denne toppet seg den 18., da prøysserne på fire timer skøyt 7 900 granater mot stillingen, og forvandlet skansene til rykende hauger av sand og grus, der bare noen få kanoner fungerte.
Klokka 10 den 18. april stormet prøysserne med 10 000 mann skansene, som ble forsvart av 2 200 mann, samt en reservestyrke på 7 000. Danske tap var på 391 falne og 664 savnede, 1 250 ble såret og ca. 2 500 tatt til fange. Regjeringen hadde av politiske årsaker besluttet at stillingen skulle holdes lengst mulig. Overkommandoen hadde av militære grunner bedt regjeringen om tillatelse til å rømme, men det ble ikke etterkommet.
Sluttangrepet: Stormen den 18. april
Niels Simonsen, Få dage før slaget ved Dybbøl , 1870, Forsvarets Sundhedstjeneste Bak skansens brystvern ses fra venstre djefen for 1. brigade oberst Georg Henrik Lasson, sjefen for 2. divisjon, generalmajor Glode du Plat med pelsforet kappe og rittmester a la suite greve Henrik Moltke-Huitfeldt med kikkert.[1]Vilhelm Rosenstands glorifiderende maleri "Episode af ottende brigardes modangreb ved Dybbøl 18. april 1864" malt i 1894, 30 år etter kampen.
Kort etter solopgang var de preussiske soldater på plass i løpegravene, klar til fremrykning. Blant offiserene var det nervøsitet for at danske observasjonsposter hadde rapportert om den hektiske aktiviteten; men det ble avgitt bare en enkelt rapport som antok at arbeidslag var i gang med å utbedre skader eller utbygge de tyske stillinger. Preusserne var meget sikre på sin suksess, noe som især gav seg til uttrykk ved at et fullt militærorkester, ledet av militærkomponisten Gottfried Piefke, hadde tatt stilling sammen med soldatene nær fronten for å spille den nykomponerte Düppeler Schanzen-Sturmmarsch, en marsj som Piefke hadde skrevet spesielt for den anledning da infanteriet skulle rykke frem. De 33 tyske batterier ved Broager beskjøt Dybbølstillingen uavbrutt hele morgenen. I løpegangene stod de alliertes soldater tett i kolonner. Der var betydelig risiko for massive tap dersom det danske artilleri skulle ha beskutt parallellen.[2] Dessuten var det skjedd en utvikling av våpenteknologien de foregående år, som blant betød at de danske forladegeværer hadde fått større treffsikkerhet på avstander opp mot 200 meter. Det var derfor ytterst risikabelt å angripe i kolonner, som tradisjonen hadde vært i generasjoner.[3]
Den tyske generalstab så imidlertid bort fra disse farer. Etter signal fra Friedrich Karl, som befant seg på toppen av Avnbjerg, kastet ca. 10.000 preussiske soldater seg kl. 10 over skansene på venstre flanke, som ble forsvart av ca. 2.200 mann. På grunn av artilleribeskytningen, som først ble innstilt få sekunder for stormen, var de fleste danske soldater i dekning i løpegangene bak skansene, og de ca. 70 mann som skulle forsvare skanse 1, når den først samtidig med angrepsstyrken på 1000 mann.[4] Skanse 2 ble likeledes forsvart av 70 mann, men de var støttet av artilleri, og de 2000 angripere var ti minutter om å overvinne motstanden.[5] Mønsteret var klart. Den sørlige del av flanken ble raskt revet opp, og de forreste skanser ble alle erobret av angriperne i løpet av fem minutter til en halv time.[6]
Selv om kampene var korte, underbygger adskillige beretninger fra de overlevende om sterk motstand fra danskene, især i skanse fire, der det ble utkjempet nærkamper på bajonetter. Kl. 10.30 foretok 8. brigade, som med 3.000 mann udgjorde en betydelig reserve, et motstøt opp til Dybbøl Mølle, og bidrog derfor til at soldatene på nordflanken (mannkapet ved skanse 7-10) unngikk tap eller tilfangetagelse.[7]
Det ble senere sterkt omdiskutert hvorfor motangrepet først kom eter en halv times kamp. Noen kilder antar at det på grunn av larmen var umulig å høre kampsignalet, mens andre antyder at Glode du Plat nølte med å gi ordre til motstøtet. Enkelte øyenvitner oppfattet det som en forstyrrende faktor at den tilskadekomne Gerlach ankom til kampplassen på en hestevogn.[7][8][9] Den 8. brigade kjempet hardt, men da Friedrich Karl innsatte ytterligere reserver, måtte den etter knapt en times kamp trekke seg tilbake med store tap sammen med restene av den slagne hær, som begav seg til Als over to pontongbroer, som deretter ble gjort utilgjengelige.[9]
De offisielle danske tap den 18. april var 379 falne og 646 savnede, hvorav hovedparten var falne menige soldater, 1.250 sårede, mens ca. 2.500 falt i fangenskap.[10] Den tyskspråklige utgave av denne side skriver: «I slaget falt ca. 3.600 dansker og 1.200 preussere, 554 dansker ble såret og 3.534 dansker ble tatt som krigsfanger.» Forskere har forklart disse uoverensstemmelser med at begge parter underdrev egne tap og overdrev fiendens.[10] I forbindelse med markeringen av 150-året for slaget ble de danske tap oppført som 1669 døde og sårede samt 3131 fanger og desertører.[9]
Løjtnant Johan Anker forsvarte Skanse 2 og oppnådde heltestatus for sin innsats. Ved stormen 18. april hadde tyskerne derfor gitt befaling til at Anker så vidt mulig skulle fanges levende, hvilket også lyktes. Hans bilde ble anbragt på det tyske seiersmonument i Berlin, hvorpå en fremstilling av stormen finnes.[11] Den preussiske overlevering har også fremhevet sine helter, blant andre Carl Klinke, som ble drept i skanse 2. Idet han ble begravet i en massegrav antas det at myten om hans særlige innsats er en senere tilskrivning til historien.[12]
