Det finnes ingen kvantifisert kunnskap om pågående bestandsendringer for arten i Norge, der den regnes å være livskraftig.[2] Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omkring 10 000–12 500 individer.[2] I Sverige ble hele bestanden estimert til omkring 400 000 individer i 2012, i Finland til omkring 160 000–300 000 i 2011, og i Danmark til omkring 200 000 individer i 2011.[2] Den globale populasjonen av kaier blir av BirdLife International estimert til omkring 39–85 millioner voksne individer og regnes som stabil, hvorav cirka 50 % har tilhold i Europa.[1]
Kaiene er mindre enn kråkene, på avstand ser kaier svart ut men har en mørkegrå halsside og nakke, i motsetning til kråker som har grå kropp med sort hode og vinger. Lyden er kort og støtvis "kja" gjentatt i serier, den kan enkelt skilles fra kråkers hese "krra krra krra".
Taksonomi
C. m. spermologus (Storbritannia)Kaie i fluktUngfugl (nominatformen). Kaia blir forplantningsdyktig omkring 2 år gammel.
Kaias geografiske variasjon er kompleks og omfattende. Fire underarter anerkjennes i øyeblikket, men mange flere lokale varianter har blitt beskrevet. Dette gjelder blant annet turrium, brehmi og hilgerti fra Tyskland, ibericus fra Sør-Spania, og nigerrimus fra Marokko, som alle er synonymiserte med spermologus. I tillegg er tischleri beskrevet fra Nordøst-Polen, sophiae i Øst-Polen, schluteri i Belarus (Hviterussland), collaris i Makedonia, pontocaspicus på Kypros, og ultracollaris i Tien Shan, som alle er synonymiserte med soemmerringii.[3]
Biologi
Egg etter kaie
Kaia blir omkring 34–39 cm lang og veier normalt 136–265 g.[4] Arten har et vingespenn på cirka 67–74 cm. Kjønnene er like.[3]
Fjærdrakten er gjennomgående grå og sort, men graden av grått varierer med både geografisk spredning og underart. Underarten spermologus er mørkere enn nominatformen og kan bli nærmest sort. Nominatformen, som blant annet opptrer i Norge, har derimot tydelig innslag av mellomgrått. Hodet har sorte glinsende fjær med blålig glans på issen, som er ganske flatt i seg selv. Nebbet er sort og ganske kort, men kraftig. Øynene har lys blågrå iris. Nakken, ryggen og undersiden er grå. Vingene og stjerten, som kun er moderat lang, er sort med blålig glans. De nedre ekstremitetene er sorte, inkludert klørne. Arten har gripeføtter og kan vagle.[4]
Kaia trives i et variert åpent landskap, gjerne med spredte trær. Fuglene foretrekker blandet jordbruksland, parker og hager, kirkegårder, lett skogkledde stepper, steinbrudd og kystklipper. De unngår både treløse områder og områder med omfattende skog. Arten habiterer i høyder opp til 2 000 moh i deler av Asia og Marokko, og ikke-hekkende fugler har blitt rapportert i høyder opp til 3 500 moh i Kashmir.
Kaia er utbredt i det vestre Palearktis. Den er nå utryddet på Malta, hvor den tidligere var vanlig, som følge av forfølgelse.[1] Underarten cirtensis antas å være utryddet i Tunisia og kan være på vei mot utryddelse i det nordøstlige Algerie, hvor kolonien kan ha blitt fortrengt av damkonstruksjonsarbeider.[1] I Norge er den hovedsakelig utbredt i Sør-Norge, med hovedtyngden på det sørlige Østlandet, men den finnes også langs kysten oppover til Trøndelag, der den er mer vanlig enn ellers langs kysten vår.[5] I tillegg til på Østlandet finnes det også litt større bestander ved Lista, Jæren og i Trøndelag. I senere år er det også gjort spredte hekkefunn i Nordland.[2] Arten er ellers kjent fra alle norske fyker, bortsett fra i Troms og Finnmark.[2]
I likhet med kornkråka er kaiene sosiale og lever i løse kolonier. Flokkene kan består av flere hundre individer, av og til også mange tusen.[3] Arten trives både i jordbruksområder og urbane strøk, der de ofte finnes i parker og på åpne plasser, som torg og lignende. Den er alteter (omnivor), men i mindre grad kjøttetende enn kråke og andre nære artsfrender. I én studie besto 84 % av dietten av plantemateriale, blant annet korn, frø og bær. Det er imidlertid kjent at arten eter mer kjøtt i hekketiden enn ellers om året. En normal sommerdiett består ellers typisk av virvelløse dyr, gresshopper, maur, fluer, larver og biller. Noen fugler spesialiserer seg også i å røve egg fra andre.[4]
Kaia er monogam og danner langvarige parforhold, om enn ikke nødvendigvis livslange.[3] Den regnes som en semi-kolonihekker, og reirplassen kan være hulrom i trær eller lignende, herunder også i egnede fuglekasser. I byer og tettsteder kan kaia også legge reirplassen til skorsteiner, kirketårn og lignende plasser. Om man vil henge opp fuglekasser beregnet for kaier bør man alltid henge opp flere, siden arten er semi-kolonihekker. De bør henges i en høyde på minimum 6–8 meter over bakken, og hver kasse bør ha en avstand på minst 1–2 meter til den neste. Begge kjønn tar del i byggingen av selve redet, som varierer i størrelse, men kan være ganske så massivt. Det bygges i hovedsak av kvister og strå og tettes gjerne med søle og dyreskitt. Det er skålformet og fôres innvendig med mose og annet mykt materiale.[4]
Hunnen legger 3–8 egg (fire i snitt) og ruger dem ut selv. Inkubasjonstiden er cirka 17–19 dager, av og til opp mot 23 dager. Ungene mates og stelles av begge foreldrene i opp mot 30 dager. Ungfuglene når kjønnsmoden alder da de blir omkring 2 år gamle.[4]
Inndeling og utbredelse
Inndelingen under følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[6] Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2016).[7] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[8] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.
^abcdMadge, S. and E. de Juana (2020). Eurasian Jackdaw (Corvus monedula), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eurjac.01
^Hogstad, Olav: kaie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. mai 2022 fra https://snl.no/kaie
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Crows, Jays, and Magpies (Corvidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.corvid1.01
