Kabinet-Colijn V, den femte nederlandske regjeringen Colijn fra ARP ledet, ble sendt hjem den første gangen den møttes. Årsaken var måten som Colijn (ministerpresident) hadde formert den på. Han hadde ikke forhandlet med partiene, men selv satt den sammen. Etter hva han selv sa, hadde han oppfattet oppdraget til formering som en kongelig ordre. I regjeringen befant det seg flere liberale (i første rekke partiløse politikere hjemvendt fra Nederlandsk-India (nå Indonesia)) enn i Tweede Kamer selv.
30. juni1939 fikk Hendrik Colijn i oppdrag av dronning Wilhelmina å sette sammen en ny regjering (ned.:kabinet). Den forrige regjeringen ble bragt til fall dagen før fordi Colijn nektet å utføre planene som sosialministeren, Carl Romme, hadde lagt. Dette førte til at de av ministrene som hørte til RKSP (Roomsch Katholieke Staatspartij) nektet å fortsette samarbeidet med Colijn.[1] Colijn forsøkte deretter å sette opp en ny regjering sammen med RKSP.
Colijn møtte lederne for de ulike partiene som var del av Tweede Kamer5. juli1939. Fraksjonslederne fra RKSP og Vrijzinnig Democratische Bond (Deckers og Dolf Joekes) protesterte mot Colijns iver etter å spare inn på alle fronter bortsett fra forsvaret. Dette førte til at Colijn ba dronningen om å bli løst fra oppgaven med formering av en ny regjering, noe hun avviste fordi hun på det tidspunktet ikke hadde en etterfølger klar.[2] Først etter at dronningen hadde møtt lederne for Eerste- og Tweede Kamer og enkelte andre høytstående personer 7. juli i Paleis Noordeinde, ble Colijn løst fra oppgaven. Dronningen ga da oppdraget til advokaten Koolen, en tidligere minister og leder for Tweede Kamer. Koolen hørte til den høyre vingen av RKSP og greide heller ikke å få fortgang i formeringen av en regjering, allerede 13. juli ble han løst fra oppgaven.
Dronningen vendte seg på nytt til Colijn, og ga ham atter en gang oppdrag om å sette sanneb en regjering. Dette ergret RKSP. Colijn hadde ikke mye tid til å utføre oppdraget, men pliktstro som han var aksepterte han oppgaven. Senere uttalte han at han den gang «opptrådte mer som en offiser som adlyder ordre enn en statsmann som tar en avgjørelse basert på sitt eget ansvar» (ned.: meer de officier was die gehoorzaamt dan de staatsman die volgens eigen verantwoordelijkheid beslist).[3]
25. juli lyktes det Colijn å få samlet en gruppe meget konservative menn fra ARP, CHU, Liberale Staatspartij og partiløse liberale til et nytt kabinet. Dette fant sted uten samarbeide med partiene, noe som betød at ministrene tiltrådte i eget navn. Det var ikke rom for RKSP, som betraktet denne prosessen som et slags sirkus.[4]
Regjeringens fall fant sted samme dag som den kom sammen for første gang, takket være et mistillitsforslag fra RKSPs fraksjonsleder Deckers som avviste regjeringens handlingsmåte. Forslaget ble støttet av RKSP, SDAP, VDB, CDU og kommunistene. Fem partier stemte mot: ARP, CHU, de Liberale Staatspartij, NSB og SGP.
I første omgang så det ut til at Colijn ikke ville ta Tweede Kamers reaksjon til følge.[5]ProfessorCarel Gerretson fra Utrecht, som var kjent som en autoritær person, støttet ham i dette.[6]Anne Anema (ARP), medlem av Tweede Kamer, greide å overbevise Colijn om at mistillitsvotumet ikke ga ham noe annet valg enn å be dronningen om å sende regjeringen hjem. 27. juli gikk regjeringen over til å være demissionair, og fra 10. august styrte kabinet-De Geer II (CHU/ARP/SDAP/RKSP/lib.) (sentrum/venstre) landet.
