Et mistillitsvotum eller mistillitsforslag er en votering i en lovgivende forsamling med parlamentarisme der flertallet kan uttrykke mistillit til den sittende regjeringen eller et medlem av regjeringen, som dermed konstitusjonelt tvinges til å gå av.
Negativ mistillit vil si at regjeringen må avtre uten at de som ytrer mistillit er ansvarlige for å ha klart et nytt alternativ til overtagelse av makten.
Positiv mistillit eller konstruktiv mistillit innebærer at et parlament i et parlamentarisk system ikke kan felle en regjering uten å gjøre klart et nytt alternativ.
Norge
Tre norske regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928 (mistillitsforslaget ble fremmet allerede i debatten etter tiltredelsen), Regjeringen Hundseid i 1933[1] og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).[2][3] I parlamentariske situasjoner med flertallsregjeringer er det vanskelig eller umulig å få flertall for mistillitsvedtak, mens ved mindretallsregjeringer vil stortingsflertallet vegre seg for å fremprovosere en regjeringskrise med påfølgende problemer med å få dannet en ny regjering.[4]
Danmark
I Danmark er et mistillitsvotum, eller en mistillidsdagsorden, et forslag fremmet av medlemmer av Folketinget som ønsker å uttrykke mistillit til Danmarks regjering.
Danmarks grunnlov nevner i § 15 mistillitsvotum, idet det fastslås at «ingen minister kan forblive i sit embede, efter at Folketinget har udtalt sin mistillid til ham». I samme paragrafs annet ledd poengteres det dessuten at et mistillitsvotum mot statsministeren betyr regjeringens fall. Folketingets formann setter avstemningen om et begjært mistillitsvotum til avstemning med det samme i forbindelse med en redegjørelse fra statsministeren. For å kunne vedta et mistillitsforslag må minst halvparten av Folketingets medlemmer være til stede. I forslagets formulering må ordet mistillit dessuten inngå – hvis det er brukt andre formuleringer, er regjeringen eller ministeren ikke tvunget til å avgå.