José Protasio Rizal Mercado y Alonso Realonda (født 19. juni1861 i Calamba, Laguna, Filippinene, henrettet 30. desember1896 i Manila) var en filippinsk forfatter og frigjøringsaktivist. Han grunnla La Liga Filipina i 1892, og regnes som en filippinsk uavhengighetsmartyr og nasjonalhelt.[13] Han var utdannet lege, og er også kjent for sine to romaner.[14][15][16][17]
Barndom, oppvekst, studier på Filippinene
Rizal var av kinesiskmestizo bakgrunn (av blandet kinesisk og filippinsk avstamning), og var født i Calamba i Laguna av ekteparet Francisco Mercado og Teodora Alonzo, som begge tok nye etternavn etter spansk skikk pr dekret i 1849, henholdsvis Rizal og Realonda.[18] Faren kom fra Biñan i Laguna, moren fra kineserkvarteret Meisic i Santa Cruz, Manila. Hans kinesiske aner gikk langs farslinjen tilbake til Jinjiang nær Quanzhou i Fujian fem generasjoner tidligere. Familien beskrives som «velhavende».[19]
Da han var tre år gammel hadde hans mor lært ham alfabetet.[18]
Rizal begynte sine studier under Justiniano Cruz i Laguna. Han dro til Manila[20] for å studere ved Ateneo Municipal de Manila der han tok bakkalaureat i de frie kunster i 1877. Han fortsatte på samme læreanstalt for å ta utdannelse som landmåler og assessor, og studerte samtidig filosofi og litteratur ved Santo Tomás-universitetet. Da han fikk vite at moren var i ferd med å bli blind, bestemte han seg for å studere medisin ved Santo Tomás, men fullførte ikke der fordi han var av den oppfatning at filippinere ble diskriminert av dominikanerne som drev universitetet.
I Europa
I stedet reiste han, mot sin fars ønsker, til Madrid i Spania, der han studerte medisin ved «Universidad Central de Madrid» og tok lisensiatsgrad i medisin.
Han fortsatte sine studier i Paris, og i Heidelberg, der han tok sin annen doktorgrad. Det var under sin tid i Tyskland at han ble kjent med den østerrikske geografen og etnologen dr. Ferdinand Blumentritt, som vel var det ikke-spanske Europas fremste Filippinene-ekspert. Rizal besøkte ham på hans bosted i Leitmeritz (tsjekkisk: Litoměřice) i Böhmen, og det utviklet seg et sterkt vennskap og en brevveksling som skulle pågå helt til Rizals død. Det siste brevet Rizal skrev til Blumentritt var om aftenen den 29. desember1896, bare timer før han ble henrettet.
Noli Me Tangere, El Filibusterismo, reformarbeid
José Rizal er særlig kjent for de to romanene Noli Me Tangere (1887),[21][22] og El Filibusterismo («Opprøret», 1891, utgitt i Gent i Belgia og skarpere enn Noli)[19][23]. De beskrev filippinernes sosiale kår under det spanske kolonistyre.[19] Disse to bøkene spilte en vesentlig rolle for fremveksten av filippinsk nasjonalbevissthet og samhørighetsfølelse.
Rizal ønsket reformer, og var ingen agitator for politisk uavhengighet. Som en av lederne for propagandabevegelsen blant filippinske studenter i Spania bidro han med artikler til avisen La Solidaridad i Barcelona, der han gikk inn for den følgende dagsorden:
Like rettigheter under loven (for både filippinske og spanske saksøkere)
Hjemkomst til Filippinene
Gatescene fra Manila (Calle Escolta) på 1890-tallet
Den spanske øvrighet oppfattet denne ikkevoldelige dagsorden som truende; slike reformer ville rokke ved status quo. I juni 1892 lyktes det dem å lokke Rizal til Manila.
Rizal forlot Hongkong den 21. juni1892, sammen med sin søster Lucia. De hadde med seg pass og brev som gav dem forsikringer om at de ville bli latt i fred på Filippinene. Men skipet hadde knapt forlatt havnen før den spanske generalkonsul i Hongkong sendte telegram til generalguvernør Despujol i Manila om at Rizal nå var «gått i fellen». Nå gjenstod det for Despujol å forsikre seg om at Rizal ikke hadde tatt tysk statsborgerskap, for det ville ført til internasjonale forviklinger hvis de arresterte en tysk borger. Samtidig ble en formell anklage lagt inn mot ham som antireligiøs og antipatriotisk virksomhet. De trodde de hadde vunnet en fullstendig seier, og var uvitende om at han hadde forutsagt det mulige løftebrudd i to brev han etterlot seg i Hongkong.
Da José og Lucia steg i land i Manila søndag 26. juni1892 ble de møtt av en militær avdeling på kaien. De gjennomsøkte bagasjen deres på tollhuset og lot dem så i gå, uten et ord. Etterpå bragte de til generalguvernøren en «pakke med oppviglerske papirer» som de hevdet å ha funnet i Lucias koffert.
Pakken inneholdt flere eksemplarer av en pamflett kalt De fattige tiggermunkene og som rettet kraftige angrep mot dominikanerne, en av de viktigste munkeordenene på Filippinene og mektige støttespillere til de spanske myndigheter. De var også nokså mektige, ettersom de kunne påvirke – av og til bestemme – hvem som ble generalguvernør og hvor lenge de fikk sitte. Rizal sa senere at han ikke trodde at Lucia hadde forsøkt å smugle inn disse pamflettene – det ville han helt sikkert ha viss i så fall. Uansett: Lucia kan nok ha vært bitter på de spanske ordensbrødrene på Filippinene, hennes avdøde mann var blitt nektet begravelse på katolsk kirkegård.
La Liga Filipina
Den 3. juli1892 grunnla Rizal La Liga Filipina (det filippinske forbund). Blant dets medlemmer var Andres Bonifacio. Hensikten med forbundet var:
Å forene hele øygruppen til en kompakt, vital og homogen enhet;
Gjensidig assistanse i strengsel og nød;
Forsvar mot vold og urettferdighet;
Fremme av dannelse, jordbruk og handel;
Studiet og iverksettelsen av reformer.
Hvert medlem skulle betale inn ti centavos månedlig til forbundets felleskasse, og kunne ta seg et symbolsk tilnavn. Pengene skulle benyttes til:
Utdannelsesstøtte til det medlem eller det medlems sønn som er ubemidlet, men som viser talent og har arbeidslyst til studier;
Støtte for å støtte fattige hvis rettigheter krenkes av en mektig person;
Hjelp til medlemmer som lider personlig tap;
Lån til medlemmer som trenger det for en industri eller for jordbruk;
Fremme av anskaffelse av maskiner og etablering av industrier som er nye eller nødvendige for landet;
Åpne butikker eller andre virksomheter som gagner medlemmene økonomisk.
Gruppen mente at veien fremover mot likebehandling og reformer var å bevege Spania til å gjøre Filippinene til en regulær spansk provins slik at filippinerne ble spanske borgere.
Arrestasjon og forvisning
La Liga Filipina var en ikkevoldelig sammenslutning, men spanjolene – som nokså umiddelbart fikk nyss om den, betraktet den som farlig.[24] Rizal ble umiddelbart og i all hemmelighet arrestert den 6. juli1892. Påskuddet var de pamflettene som kritiserte dominikanerne som man angivelig hadde funnet i søsteren Lucias bagasje da de kom fra Hongkong. Intet ble nevnt om La Liga. Han ble fengslet i Fort Santiago, og deretter beordret generalguvernørEulogio Despujol y Dusay ham sendt i indre eksil til det fjerntliggende Dapitan på Mindanao. Han ble sendt med dampskipet «Cebu» den 8. juli og ankom Mindanao den (15. juli).
Under sitt opphold i Dapitan grunnla han en skole og et sykehus. Dit kom også Josephine Bracken, en irsk ung kvinne født i Hongkong. De ble forelsket og ville gifte seg. Men de ble nektet ekteskapslisens, så noe bryllup lot seg ikke gjennomføre.
Løslatelse, reisetillatelse til Cuba
Tidlig i 1896 skrev Rizals nære venn dr. Blumentritt til ham fra Böhmen og fortalte ham om at gulsott hadde brutt ut på Cuba og at det var alt for få leder der som kunne pleie de syke. Rizal, som hadde medisinsk doktorgrad, så på brevet som et uttrykk for et guddommelig kall. Å reise til Cuba under slike omstendigheter ville ikke være å svikte fedrelandet, men å komme nødlidende til unnsetning og risikere selv å bli smittet. Han skrev til den spanske generalguvernørRamon Blanco i Manila (1893 –1896) og bad om tillatelse til å reise. Guvernørens svar var positivt; han hadde ordnet det slik at Rizal kunne bli frivillig ved regjeringssykehus på Cuba. Han uttrykte sin glede i et av sine vakreste dikt, «Canto del viajero»(Den reisendes sang).
Rizal var således en fri mann og fikk reise fra forvisningsstedet Dapitan på Mindanao. Han tok dampskipet España til Manila den 1. august1896, og ankom den 5. august. Der var Andres Bonifacio klar over at han kom, men visste ikke at han faktisk var en fri mann nå. Han sendte Emilio Jacinto og andre forkledt som sjøfolk ombord. De lot som om de skurte dekket til de fant Rizal og tok ham til side: «Hvis de holder deg fanget, vil vi befri deg, vi er alle godt bevæpnet». Rizal svarte: «Ikke gjør noe slikt! La meg ta meg av alt, jeg vet hva som skal gjøres». Mer tid til å snakke alene sammen fikk de ikke.
Han hadde ikke rukket postskipet fra Manila til Spania, og fordi han fryktet at hans nærvær i byen ville utløse uro bad Rizal om å holde ham isolert inntil neste skipsleilighet. General Blanco overførte ham da til krysseren «Castilla», der bare familien fikk besøke ham.
Den 3. september, to uker etter revolusjonsutbruddet seilte endelig skipet «Isla de Panay» fra Filippinene med kurs for Barcelona, med Rizal ombord. Med seg hadde han anbefalelsesbrev fra guvernør Blanco som bad de spanske krigs- og utenriksministre om å ta ham vel imot i Spania, og hjelpe ham videre til Cuba der han aktet å starte legepraksis. Men det viste seg at Blanco ikke fikk det som han ville; både de spanske munkene og erkebiskopen av Manila mente at han hadde vært alt for mild Rizal, som de anså som revolusjonens egentlige leder. Munkene sendte telegram til Spania og gjorde dette klart, og foreslo samtidig at Blanco skulle hjemkalles øyeblikkelig.
På «Isla de Panay» var det flere som fryktet at det ville være farlig for Rizal å reise til Spania. Både den filippinske medpassasjer Pedro B. Roxas og en representant for tobakksmonopolet «Tabacalera», kaptein Camus, rådet ham til å gå i land i Singapore og gjemme seg der. Men Rizal nektet; det ville få folk til å konkludere at han var en revolusjonær anfører og at han gikk i dekning. «Blanco vil berge meg, hva enn skjer». Dermed forlot Roxas skipet alene, og berget livet.
Arrestasjon og retur
Men Blanco var ikke den som hadde det siste ord. En militærdomstol beordret Rizal bragt for retten, og guvernøren måtte adlyde domstolens ordre. Da Isla de Panay kom til Suez ventet det et telegram på det. Kapteinen fikk ordre om at Rizal skulle arresteres og at han skulle returneres til Manila. Han ble lagt i jern og ført som fange til Barcelona. Der ble han holdt fanget i det beryktede Mantjuich-fengselet i en uke til neste skipsleilighet tilbake. Fengselskommandanten der, Eulogio Despujol, hadde tidligere vært generalguvernør på Filippinene, og der narret Rizal i en felle. Nå møttes de igjen.
På hjemreisen på dampskipet Colón kom de igjen innom Singapore. Rizals venner i Europa var informert, og hadde lagt planer. Dr. Antonio Regidor, Sixto Lopez og andre forsøkte å få britene til å føre fangen i land, og der skulle deres advokat kreve ham holdt tilbake pga. britisk lovs habeas corpus-prinsipp ettersom han var blitt illegalt arrestert av spanjolene. At metoden hadde noe for seg kan illustreres med at samme dag som advokaten gikk til domstolen i Singapore, ble den kinesiske nasjonalisten Sun Yat-sen reddet på akkurat samme vis. Men det var likevel en forskjell: Dommeren i Singapore sa at ettersom Colón var fullt av spanske militære forsterkninger på vei til Filippinene, var det ikke å betrakte som et vanlig passasjerskip, men som et krigsskip. Da kunne ikke britene anvende samme lovbestemmelser som gjaldt den sivile skipsfart. Mens de kranglet om dette, seilte skipet videre. Den 3. november var Rizal i Manila igjen og ble bragt som fange til Fort Santiago.
Rettssaken begynte den 3. desember, og få dager etter mistet Rizal den eneste som kunne ha reddet ham da generalguvernør Blanco ble avløst – avsatt, egentlig, og beordret til Cuba. Den nye generalguvernøren, general Camilo Polavieja, så helt annerledes på ham og engasjerte seg med voldsom kraft mot Rizal.
Henrettelsen
Henrettelsen av Rizal
Da dødsdommen falt den 26. desember, beordret han den eksekvert så raskt som mulig. Det ble bare noen dagers henstand slik at han skulle få anledning til å ta farvel med sin familie. Aftenen før henrettelsen forfattet han sitt siste dikt, Mi Último Adiós (Mitt siste farvel).[25]
Den 30. desember 1896 ble han henrettet ved eksekusjonspelotong på Bagumbayan-feltet (nå Rizal Park) i Manila.[26] Citation from his last letter: Prof. Fernando Blumentritt – My dear Brother, when you receive this letter, I shall be dead by then. Tomorrow at 7, I shall be shot; but I am innocent of the crime of rebellion...
To timer før henrettelsen fikk han gifte seg med sin dulce estranjera, Josephine Bracken. Den spanske jesuitten Victor Balaguer viet dem kl. 5.30 om morgenen. Den unge enken sluttet seg kort tid etter til revolusjonen, men ble tatt til fange og oppfordret til å forlate landet. Ellers ville hun bli torturert. Hun reiste til Hongkong i mai 1897.
Ettermæle
Etter hans død fikk de revolusjonære et nytt slagord: Mabuhay Dr. José Rizal!.[27] Det oppstod en religiøs kult rundt hans person, og det finnes fremdelses innenfor filippinsk folkereligiøsitet en rekke rizalistiske kulter som ærer Jose Rizal som en gudeskikkelse.[28]
Rizals roman Noli Me Tangere brukes av Benedict Anderson som en av hovedeksemplene i utleggingen av nasjonal diskurs i hans studie av den moderne nasjonalisme, Imagined Communities (Forestilte fellesskap).
^abcdSpansk biografisk leksikon, oppført som José Protasio Rizal-Mercado y Alonso, Spanish Biographical Dictionary ID 5941/jose-protasio-rizal-mercado-y-alonso, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Рисаль Хосе, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
