Jane Colborne[6] unknown daughter Colborne[6] unknown daughter Colborne[6] James Colborne, 2nd Baron Seaton of Seaton[6] Francis Colborne[4][6] Edmund Colborne[6] Graham Colborne[6] John Colborne[6]
John Colborne (født 16. februar1778, død 17. april1863 var en britisk offiser og feltmarskalk. Etter å ha deltatt i den anglo-russiske invasjonen av Holland i 1799, generalløytnant Ralph Abercromby ekspedisjon til Egypt i 1801 og deretter den tredje koalisjonskrigen tjenestegjorde han som militær sekretær for John Moore under slaget ved La Coruña i 1809. Han hadde deretter kommando over 2. bataljon i The 66th Regiment of Foot og senere The 52nd Regiment of Foot under mange av slagene i den spanske selvstendighetskrigen. Under slaget ved Waterloo forflyttet Colborne på eget initiativ The 52nd Regiment of Foot frem, tok opp en posisjon på flanken til den angripende franske keisergarden og etter å ha avfyrt flere salver beordret han angrep og drev keisergarden tilbake i uorden.
Han ble etterhvert øverstkommanderende for alle væpnede styrker i det som da var britisk Nord-Amerika (i dag Canada). Han ledet personlig offensiven i slaget ved Saint-Eustache og slo opprørsstyrken der i desember 1837. Etter det var han i årene 1843–1849 høykommissær for De joniske øyers forente stater, deretter øverstkommanderende i Irland.
Tidlig karriere, Portugal og Spania
Han var eneste sønn av Samuel Colborne og Cordelia Anne Colborne (født Garstin). John Colborne fikk sin utdannelse ved Christ's Hospital i London og ved Winchester College.[7] Han fikk en stilling med grad av fenrik i The 20th Regiment of Foot den 10. juli 1794, deretter fikk han alle sine opprykk uten å betale for de (en vanlig praksis ellers i Storbritannia frem til 1871).[8] Colborne ble forfremmet til løytnant den 4. september 1795 og til kapteinløytnant (engelsk: captain lieutenant, en forhenværende grad i British Army, under kaptein) den 11. august 1799. Han deltok i slaget om Alkmaar i oktober 1799, hvor han ble såret, under den engelsk-russiske invasjonen av Holland.[8] Han ble forfremmet til kaptein (engelsk: brevet captain) den 12. january 1800 og deltok i general Ralph Abercrombys ekspedisjon til Egypt i august 1801 og ble igjen såret.[9]
Colborne og hans regiment ble sendt til Italia hvor han utmerket seg med slaget om Maida (provinsen Catanzaro) i juli 1806 under den tredje koalisjonskrigen.[8] Han ble militær sekretær for general Henry Edward Fox i 1806 og deretter militær sekretær for generalløytnant John Moore, med grad av major den 21. januar 1808, hvor Moore ble dødelig såret.[8] I denne stillingen fulgte han Moore til Sverige i mai 1808 og til Portugal samme år. Han tjenestegjorde under Moore i slaget om Benavente i desember 1808 og slaget om La Coruña i januar 1809.[8] Det var et ønske fra den døende Moore at Colborne skulle utnevnes til oberstløytnant og det ble fulgt den 2. februar 1809.[8] Han ble overført til the 66th Regiment of Foot den 2. november 1809, og etter å ha vendt tilbake til Spania med Arthur Wellesleys (hertugen av Wellington) armé var han vitne til spaniolenes nederlag i slaget om Ocaña den 19. november 1809.[10] Han hadde kommando over en brigade ved slaget om Bussaco i september 1810 og ledet deretter 2. bataljon i The 66th Regiment of Foot i slaget ved La Albuera i mai 1811 hvor hans brigade omtrent ble utslettet av lansenérer fra den polske Vistulalegionen som kjempet på fransk side.[11] Etter å ha blitt overført til kommando over The 52nd (Oxfordshire) Regiment of Foot deltok han i beleiringen av Ciudad Rodrigo i januar 1812 hvor han ble hardt såret og måtte evakueres hjem til England.[10]
Etter å ha kommet seg i England returnerte Colborne til Spania og kommanderte The 52nd Regiment of Foot ved beleiringen av San Sebastián i august 1813. Mot slutten av 1813 tok han midlertidig kommando over 2. brigade av The Light Division og ledet den i slaget ved Bidassoa i oktober 1813, ved slaget om Nivelle i november 1813 og ved slaget om Nive i desember 1813.[10] Han returnerte til The 52nd Regiment of Foot og ledet det i slaget om Orthez i februar 1814 og ved slaget om Toulouse i april 1814 og i slaget om Bayonne, også i april 1814.[10] Han ble utnevnt til Knight Commander of the Order of the Bath den 4. januar 1815.[12]
Waterloo
Den 4. juni 1814 ble John Colborne aide-de-camp for prinsregenten, den senere kong Georg IV av Storbritannia med grad av oberst.[13] Etter Napoléon Bonapartes flukt fra Elba i februar 1815 klarte Colborne å få prinsen til å avstå fra å angripe den franske arméen inntil hertugen av Wellington ankom.[10]
Under slaget ved Waterloo den 18. juni 1815 ledet Colborne The 52nd Regiment of Foot. Ved det kritiske tidspunktet hvor den franske keisergarden angrep Wellingtons svekkede senter bidro Colborne til en avgjørende innsats. På eget initiativ beordret han The 52nd Regiment of Foot fremover, plasserte styrken i keisergardens flanke og etter ha avfyrt flere skuddsalver beordret han angrep, noe som bidro til å presse de tilbake i uorden.[7] Da general Frederick Adam så hva Colborne gjorde satte han inn ekstra tropper for å støtte han.[14] Colborne rykket frem mot herregården La Haye Sainte, mens Wellington red tilbake til hovedstyrken for å beordre den til å angripe.[15]
Den 2. august 1815 ble John Colborne utnevnt til ridder av Den militære Maria Teresia-ordenen.[16] Etter krigen forble han med sitt regiment i Frankrike som en del av koalisjonens okkupasjonsstyrke.[11]
Canada
Colbornes tropper sprer opprørerne og setter kirken i brann i slaget om Saint-Eustache
I juli 1821 ble Colborne utnevnt til guvernør på Guernsey (engelsk: Lieutenant Governor of Guernsey),[17] og etter å ha blitt forfremmet til generalmajor den 27. mai 1825,[18] ble han guvernør i Øvre Canada (engelsk: Upper Canada) i august 1828.[19] Under Colbornes tid som guvernør økte befolkningen i provinsen med 70 % ved at han tok initiativ til å organisere et immigrasjonssystem for å få nybyggere fra Storbritannia.[11] Han sørget også for å støtte nybyggerne ved å forbedre infrastruktur ved en kampanje for å bygge veier og broer.[7] Han bidro til å endre strukturen til det lovgivende råd, sørget for økt økonomisk selvstendighet og oppmuntret større uavhengighet i rettssystemet.[7] I 1829 grunnla han Upper Canada College, basert på Elizabeth College, Guernsey, for å utdanne gutter for å bli ledere i koloniene.[7]
Statue av John Colborne ved Peninsula Barracks i WinchesterStatue av John Colborne ved Upper Canada College i Toronto
I januar 1836 ble Colborne øverstkommanderende for alle de væpnede styrkene i britisk Nord-Amerika.[7] Den 8. juli 1836 ble han ble forfremmet til lokal grad av generalløytnant.[20] Under Colbornes periode som øverstkommanderende var det motstand fra en lokal gruppe (engelsk: the Family Compact) mot det politiske prinsippet om et styre ansvarlig overfor befolkningen.[21] Denne motstanden, sammen med konflikter om finansielle spørsmål samt en vanskelig økonomisk situasjon ledet til opprørene i 1837.[7] Colborne ledet selv offensiven i slaget om Saint-Eustache i desember 1837 hvor opprørerne i nedre Canada (engelsk: Lower Canada) som hadde forskanset seg i en kirke, ble tvunget til å overgi seg.[7]
Colborne ble utnevnt til Knight Grand Cross of the Order of the Bath den 29. januar 1838[22] og etter Lord Gosfords avskjedssøknad i februar 1838 fikk han utvidet myndighet som fungerende generalguvernør for britisk Nord-Amerika.[7] Han ble utnevnt til generalløytnant 28. juni 1838,[23] slo ned et nytt opprør i oktober 1838 og ble utnevnt som generalguvernør for britisk Nord-Amerika den 14. desember 1838.[24] Han forlot Canada i oktober 1839 og etter å ha kommet tilbake til England ble han adlet som baron Seaton av Seaton i Devonshire den 5. desember 1839.[25]
Eldre dager
I februar 1843 ble Colborne utnevnt til høykommisjonær for De joniske øyers forente stater,[26] og etter å ha blitt utnevnt til general den 20. juni 1854,[27] ble han utnevnt til øverstkommanderende i Irland i 1855.[10] Etter å ha trukket seg tilbake fra aktiv tjeneste våren 1860 ble han 1. april 1860 utnevnt til feltmarskalk,[28] og trakk seg tilbake til sitt hjem Beechwood House, Sparkwell i Devon.[29]
Colborne ble også utnevnt som Colonel of the Regiment for The 94th Regiment of Foot,[30] The 26th (Cameronian) Regiment of Foot[31] og The 2nd Regiment of Life Guards.[32] Han var også Colonel-in-Chief for The Rifle Brigade (Prince Consort's Own).[33] Han døde i Valletta House i Torquay den 17. april 1863 og ble begravet på kirkegården til Holy Cross Church ved Newton Ferrers.[11]
I november 1866 laget George Gammon Adams en bronsestatue av Colborne og finansiert av gaver ble den reist ved Mount Wise at Devonport. Den ble flyttet til Seaton Barracks i Crownhill tidlig i 1960-årene og deretter til Peninsula Barracks i Winchester i 1990-årene.[34] Det ble også reist en statue av Colborne, også laget av George Adams, ved Upper Canada College.[35]
Referanser
^abThe Peerage, The Peerage person ID p18911.htm#i189110, oppført som Field Marshal John Colborne, 1st Baron Seaton of Seaton[Hentet fra Wikidata]
^abDictionary of Canadian Biography, oppført som JOHN, Baron Seaton COLBORNE, Dictionary of Canadian Biography ID colborne_john_9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abSocial Networks and Archival Context, oppført som John Colborne, 1st Baron Seaton, SNAC Ark-ID w6445v5x, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
