Johan Jørgen Holst (født 29. november1937 i Oslo, død 13. januar1994 på Nesodden) var en norskstatsviter og politiker (Ap). Han var forsvarsminister 1986–1989 og 1990–1993, og deretter utenriksminister fra 1993 til sin død i 1994. Holst er trolig mest kjent for sin medvirkning til Oslo-avtalen som utenriksminister i 1993. Hans stil var intellektuell, men hans forskning var mer preget av interesse for det praktiske, for det som kunne bidra til en fremsynt politikk og især fremme rustningskontroll.[6]
I slutten av november 1993 ble Holst innlagt på sykehus. Kort tid etter utskrivning i desember fikk han hjerneslag. Etter noen ukers opphold på Rikshospitalet ble han overført til rehabilitering på Sunnaas sykehus på Nesodden utenfor Oslo, der han døde plutselig dagen etter ankomsten, mens han enda var i embetet som utenriksminister. Trolig hadde fredsprosessen vært en stor fysisk belastning for ham.[6]
Virke
På 1960-tallet ble Holst brukt som taleskriver og rådgiver for Arbeiderparti-politikere. I 1969 ble han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Han var styremedlem i Europabevegelsen fra 1973, herunder formann 1982–1986. Han ble statssekretær i Forsvarsdepartementet, under Rolf Hansen, fra 1976. Etter at Knut Frydenlund ble utenriksminister i 1974, var Holst, Frydenlund og Thorvald Stoltenberg nøkkelpersoner i utformingen og gjennomføringen av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Holst flyttet til Utenriksdepartementet som statssekretær i 1979. Mens Arbeiderpartiet var ute av regjeringskvartalene under Kåre Willochs regjering 1981–1986, var Holst direktør ved NUPI. Han var senere forsvarsminister 1986–1989 og 1990–1993, og utenriksminister fra april 1993 til januar 1994. Han hadde et vidstrakt internasjonalt kontaktnett som inkluderte nøkkelpersoner i utformingen av diplomatiet under den kalde krigen, spesielt innen NATO, men også i nøytrale land og i Warszawapakten.[6]
I sitt forord til min bok The New Middle East omtalte Johan Jørgen Holst en annen person med følgende ord: «Som menneske er han bemerkelsesverdig energisk, alltid søkende, interessert, entusiastisk og overbevist om at noe kan gjøres med selv den mest gjenstridige realitet». Denne beskrivelsen passer bedre enn noen annen på den som har skrevet disse ordene, for Johan Holst viste virkelig at noe kan gjøres med «selv den mest gjenstridige realitet». Det er ingen tvil om at den palestinsk-israelske konflikten hører inn under kategorien «mest gjenstridige realitet». […] Johan Holst kom med sine mange karakteristika og verdifulle egenskaper som gjorde hans tilstedeværelse og innsats i dette dramaet så avgjørende og positiv: En ekstraordinær, ungdommelig energi; en personlig, utrettelig arbeidsinnsats; en norsk, kompromissløs ansvarsfølelse; alvor, dybde og stor tro. Alle var overrasket over at fredsprosessen fant sted i Norge. Av en eller annen grunn trodde de at Norge var det minst egnede sted for en slik prosess. Disse menneskene gjorde to feil. Det var nettopp Norges fredelige landskap som kunne roe Midtøstens stormfulle hav, og det var nettopp det norske folks oppriktige interesse og vennskap som kunne skape en slik positiv mulighet for en dialog. Også Holst overrasket oss. I utgangspunktet hadde han ennå til gode å etablere seg som fersk utenriksminister. Ny, nesten ukjent – men da denne muligheten dukket opp, hevet han seg med den til å bidra til forhandlingene på en måte som avkrevde respekt.
Utmerkelser
I 1994 ble Holst kåret til Årets europeer, sammen med ektefellen Marianne Heiberg, og ble samme år tildelt Fredsprisen fra Harry S. Truman-instituttet i Jerusalem og Fredsprisen fra den amerikanske veldedighetsorganisasjonen Pax. Få dager før sin død fikk Holst melding om at han var nominert til Nobels fredspris for 1994, men ettersom denne kun kan gis til levende personer, ble Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, alle kjent fra Oslo-prosessen, tildelt prisen i desember.
En byste av Holst, utført av Per Ung, ble avduket på Akershus festning i mai 1999. I Gaza by er aktivitetssenteret Holst Park, for barn fra 6 til 16 år, oppkalt etter Holst. Johan Jørgen Holsts minnefond, som Marianne Heiberg administrerte inntil sin død, ble opprettet like etter hans død. Venner av Israel i norsk arbeiderbevegelse (VINA), samlet inn penger til en skog som ble plantet i hans minne i Israel.
Bibliografi
1967 – Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv I–II
1969 – Why ABM? Policy Issues in the Missile Defence Controversy, med William Schneider
.JPEG)
