Johan II (portugisisk: João II) (født 3. mars1455, død 25. oktober1495) var den trettende konge av Portugal, og fikk senere tilnavnet Príncipe Perfeito, «den perfekte fyrste», grunnet sin hensynsløshet og ekspansjonspolitikk. Han var sønn av Alfonso V av Portugal og fulgte sin far på kampanjene i Afrika. Mens faren førte krig mot spanjolene, overtok prinsen den portugisiske ekspansjonen som ble startet av hans grandonkel Henrik Sjøfareren.
Johan etterfulgte sin far da han abdiserte i 1477, men overtok tronen først etter hans død i 1481. Deretter konsentrerte og styrket han makten til monarkiet på bekostning av adelen. Konspirasjoner som ble iverksatt imot ham slo han hardt ned på, blant annet stakk han personlig ned sin egen fetter, hertugen av Viseu. Han styrte deretter uten innvendinger. Han var en stor tilhenger av å iverksette utforskning av Atlanterhavet og prioriterte letingen etter en sjørute til India. Etter å beordret reisen til Bartolomeu Dias og Pêro da Covilhã var det kongen selv som skisserte prosjektets første reise.
Hans eneste arving, prins Afonso var trolovet siden barndommen til Isabella av Aragón og Castilla, noe som kunne føre til at han kunne arve tronene til begge de spanske kongedømmene Aragón og Castilla, men den unge prinsen døde i en hesteulykke i 1491, 16 år gammel. Resten av livet forsøkte kong Johan II forgjeves å få legitimitet for sin sønn utenfor ekteskap, Jorge de Lancastre. Han døde uten lovlige arvinger, men valgte hertugen av Beja, sin fetter og svoger, som overtok tronen som Manuel I av Portugal.
Liv og virke
Første år
Johan II slås til ridder av kong Afonso V i byen Assilah, maleri av Domingos Sequeira, 1823.
Johan II ble født i palasset i Alcáçovas, Castelo de São Jorge, som sønn av kong Alfonso V av Portugal og Isabella av Coimbra, prinsesse av Portugal.[2] Da hans far abdiserte i 1477 ble han etterfulgt av Johan II, men Alfonso V kom tilbake og Johan II ga ham kongsmakten tilbake, og ble kun ny konge etter farens død i 1481. Som prins fulgte Johan sin far på militære kampanjer i Afrika, og ble slått til ridder av sin far etter å ha vært med på å erobre Assilah den 21. august 1471, en befestet by nordvest enden av Marokkos atlanterhavskyst, rundt 31 km fra Tanger. Tidligere det samme året, den 22. januar, hadde han giftet seg med Leonora av Viseu. Hun var hans kusine, datter av Fernando av Portugal, hertug av Viseu.[3] I 1475 fikk de en sønn sammen, Afonso.
I 1474 overtok Johan ledelsen for ekspansjonspolitikken mens Afonso V var i krig med spanjolene, og den 25. april det påfølgende året, tok han regentskapet for kongedømmet for hjelpe sin far. Kong Afonso V å blande seg inn i etterfølgelsen i Castilla. I 1475 giftet han seg med sin niese Juana la Beltraneja som han hevdet var den legitime arvingen til tronen i Castilla. Ettersom hennes mor var hans egen søster hadde han ikke bare sine egne ambisjoner, men også familieæren å beskytte. Han utropte seg selv som konge av Castilla og León og forberedte seg å forsvare sine egne og sin hustrus rettigheter.
Det påfølgende året deltok Johan sammen med sin far Afonso V i en invasjon av kongedømmet Castilla og møtte kong Ferdinand II av Aragón, ektefelle av Isabella I av Castilla, i slaget ved Toro.[4] Slaget fikk ikke avgjørende militært resultat da begge sider krevde seieren.[5] Soldatene til Afonso V ble beseiret av venstre og midtflankene til kongedømmet Castilla, men høyreflanken til Castilla ble beseiret av styrkene til prins Johan som besatte slagmarken. Den politiske effekten ble imidlertid stor for de katolske monarkene ved at det sikret Isabella tronen til kongedømmet Castilla.[6] Den portugisiske kongen tapte propagandaeffekten av slaget, og måtte trekke seg ut av Castilla. Afonso V dro til Frankrike for å søke støtte hos Ludvig XI av Frankrike, men ble holdt for narr av den franske kongen. Han kom deprimert tilbake til Portugal i 1477. I hjemlandet ble han ytterligere deprimert, såpass at han abdiserte til fordel for sin sønn Johan. Han trakk seg tilbake til et kloster i Sintra hvor han døde i 1481.[7] Johan deltok ved sin fars side i Alcaçovastraktaten i 1479 i den portugisiske byen Alcaçovas som avsluttet krigen mellom Portugal og kongedømmene Castilla og Aragón.
Etter at Johan offisielt overtok tronen i 1481. Han tok han flere grep for stagge den forvokste makten til aristokratiet og konsentrere makten hos monarkiet og seg selv. Fra ung alder var Johan lite populær hos adelen. Han var immun for ytre påvirkning og synes å avsky intriger. Den mektige adelen, i særdeleshet Fernando II, hertug av Bragança, fryktet at de ville miste makt og innflytelse. På denne tiden var huset Braganza den mektigste adelsfamilien i Portugal og en av de mektigste på hele Den iberiske halvøy.[8] Johan tok kampen opp med adelen. Han fratok dem retten til å utøve rettslige tvister i sine besittelser.[9] Umiddelbart begynte adelen med konspirasjoner mot kongen. Brev med klager og oppfordringer ble utvekslet mellom hertugen av Braganza og fienden, dronning Isabella I av Castilla. Kongen fikk tak i den komprimerende brevvekslingen i 1483. Kong Johan fikk selv holdt hertugen tilbake etter en samtale alene i Évora. I en rettssak rundt et bord med 21 dommere, adelige og ridder og med kongen øverst ble Fernando II dømt ved stemmegivning til døden. Den 20. juni 1483 ble han halshogd på torget i Évora foran folket. Hendelsen ble omtalt av kronikøren Rui de Pina og den lokale poeten (født i Évora), Garcia de Resende, men han var også kongens sekretær.[10] Hans enke, søster av Manuel av Portugal, flyktet med sine barn til Castilla.[11]
Det påfølgende året inngikk Diogo, hertug av Viseu, fetter av Johan II, og bror av Leonora av Viseu, i en konspirasjon hvor planen var stikke ned kongen på stranden ved Setúbal, rundt 40 km fra Lisboa. En av de involverte i komplottet angret seg og advarte Johan II. Han besluttet å reise over land og forhindret således gjennomføringen av komplottet. Deretter sendte han bud på hertugen av Viseu, anklaget ham for høyforræderi og stakk på egen hånd sin svoger med en dolk og drepte ham. Mange andre ble anklaget, henrettet, myrdet eller ble forvist til Castilla, inkludert biskopen av Évora, Garcia de Meneses, som ble forgiftet mens han satt i fengsel og siden forvist.[9] Mange eiendommer ble konfiskert og tilfalt kronen. Rundt 80 mennesker ble anklaget på mistanke å være involvert i konspirasjonen. Etter dette var det ingen i landet som våget å sette seg opp mot kongen. Kong Johan fikk ingen flere konspirasjoner imot seg i løpet av sitt styre.
Etter drapet på Diogo av Viseu sendte kongen to budbringere til hans mor for å informere om at hans sønn ikke lenger levde. Han tilkalte også hertugens yngre bror, Manuel I av Portugal, og viste ham brorens lik. Han lovte Manuel at han ville betrakte ham som sin egen sønn, og Manuel arvet sin bror Diogos titler og eiendommer. Diogo hadde ingen barn, bortsett fra et illegitimt barn. Det innebar også at Manuel som kongens svoger sto i linje til å arve tronen etter Johans sønn Afonso, kronprins av Portugal.
Tradisjon hevder at Johan II skal ha sagt: Eu sou o senhor dos senhores, não o servo dos servos. («Jeg er herre av herrer, ikke tjener av tjenere.»)[12]
Økonomi
Kongedømmet Portugal sto overfor store utfordringer. Økonomisk var det nær på konkursens rand. Johan viste handlekraft i å skape et regime hvor et råd av lærde og kunnskapsrike spilte en stor rolle.[11] Han søkte etter mennesker som hadde utmerket seg ved sin egen dyktighet og talenter framfor slektsforbinderlser. Hans politikk for utforskning til havs skaffet også utbytte. Selv fra før Tordesillastraktaten i 1494 mellom Spania og Portugal, som stadfestet at grensen mellom de to lands besittelser utenom Europa skulle følge en nord-sør-linje, kom det stor profitt fra investeringene i utforskning overhavs. Ekspansjonen førte til at portugisisk valuta ble det mest solide i Europa. Kongedømmet kunne til sist samle inn skatt for eget bruk framfor å betale gjeld, hovedsakelig takket være inntektene i gull fra kysten av Guinea.
Utforskning og oppdagelser
Kong Johan II, Iluminura no Livro dos Copos, ca. 1490 - 1498
Kong Johan II er kjent for å ha gjenopprettet Portugals utforskning av Atlanterhavet og tatt opp igjen arbeidet til sin slektning Henrik Sjøfareren. Kort tid etter å ha kommet på tronen i 1482 sentrerte Johan II kronens utforskning og handel langs kysten av Guineabukta. Han bygde en fabrikk for å støtte den blomstrende handelen med gull. Under kommando av Diogo de Azambuja ble festningen Castelo de São Jorge da Mina (eller Elminafestningen) i 1482 langs gullkysten i det som i dag er Elmina i Ghana. Den ble reist raskt ved allerede uthogd og ferdig nummerert stein fra Portugal som ble sendt som ballast i skip. Det var et konstruksjonssystem som ble tilpasset for en rekke festninger.[13] De portugisiske oppdagelsesreisene var hans hovedpolitikk, å stadig komme seg lengre sørover langs kysten av Afrika for å kunne oppdage et sjørute til India og således bryte inn i krydderhandelen. I løpet av hans styre ble følgende prestasjoner oppnådd:
1482 – Opprettelsen av kystfestningen og handelsposten São Jorge da Mina (Elmina).
1488 – Oppdagelsen og passasjen ved Kapp det gode håp ved Bartolomeu Dias og ble den første europeer som seilte inn Indiahavet fra vest.[14]
1493 – Begynnelsen på bosetningen av øyene São Tomé og Príncipe av Álvaro Caminha. Øya Principe er navngitt til ære av kongens eneste sønn og arving, prins av Portugal.
1495 – Johan II gjorde utkastet til den første sjøreise til India. Kommandoen var innledningsvis gitt til Estevão da Gama, men etter at begge var døde, ble kommandoen i 1497 gitt til hans sønn Vasco da Gama av den nye kongen Manuel I av Portugal.
Det virkelige omfanget av den portugisiske utforskningen har vært emne for akademisk debatt. I henhold til en teori ble en del sjøfart holdt hemmelig i frykt for konkurranse fra nabolandet Castilla. Arkivene fra denne tidsepoken ble ødelagt av brann etter jordskjelvet i Lisboa i 1755, og hva som ikke ble ødelagt da ble enten stjålet eller ødelagt under den spanske selvstendighetskrigen som begynte med Frankrikes invasjon av Portugal i 1807.[15][16][17]
En hypotese er om portugiserne nådde Amerika før Christofer Columbus, men holdt oppdagelsen skjult av politiske årsaker. Til støtte for denne hypotesen er at den svært nøyaktige beregningen portugiserne hadde av Jordens diameter. Mot slutten av 1400-tallet hadde Portugal en skole for navigasjon, kartografi og matematikk i over åtti år og hvor de fremste vitenskapsmenn drev sin forskning. Om Columbus mente at han hadde nådd fram til India fra vest, er det sannsynlig at Johan II allerede kjente til eksistensen av kontinent i midten. Sjøreisene til den mystiske kaptein Duarte Pacheco Pereira (ca. 1460 – 1533), kalt for den portugisiske Akilles(Aquiles Lusitano) av poeten Luís de Camões,[18] vest for Kapp Verde, var antagelig av større betydning enn de tradisjonelle fortolkningene har antatt. Da Columbus ba om støtte for sin reise, fikk han avslag fra den portugisiske kongen. Johan II var bestemt på å nå India ved å seile om Afrika. Columbus dro derfor til Portugals rival Castilla og fikk støtte av dronning Isabella I.
Konflikt med Castilla
Dronning Leonora av Viseu
Da Columbus kom tilbake fra sin sjøreise gikk han først i land i Lisboa for å hevde sin seier foran kong Johan II. Kongens eneste svar til dette var at under Alcaçovastraktaten fra 1479 lå Columbus' oppdagelser innenfor Portugals innflytelsessfære. Før Columbus nådde fram til Isabella I av Castilla hadde kong Johan II sendt et brev hvor han truet med å sende en flåte av sted for kreve det nye landet for Portugal. Castilla fikk raskt i stand et møte for å forhandle. Det skjedde i en liten by ved navn Tordesillas. Tilstede var også en representant for paven som hadde i oppdrag å fungere som mekler. Resultatet av dette møtet ble den berømte Tordesillastraktaten.
Men deling av verden var ikke det største stridsemnet mellom de iberiske kongedømmene. Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón hadde flere døtre, men kun en mannlig arving, den svakelige Johan, prins av Asturias. Den eldste datteren, Isabella av Aragón, hadde vært trolovet til Afonso, prins av Portugal, siden barndommen. Afonso var Johans eneste sønn og høyt elsket av kongen. Om Ferdinand II døde uten en mannlig arving, noe som var sannsynlig, ville prins Afonso bli arving ikke bare av Portugals trone, men også de av kongedømmene Castilla og Aragón. Denne trusselen til uavhengigheten til Castilla og Aragón var reell, og de katolske monarker forsøkte alle diplomatiske triks for å få avviklet bryllupet mellom Isabella av Aragón og prinsen av Portugal. Først i 1491 ble det avklart da Afonso døde under mystiske omstendigheter etter å ha falt av hesten ved elven Tajo. Prinsen hadde vært en utmerket rytter, og samtidig flyktet hans kastiljanske kammertjener flyktet og ble aldri sett igjen. Om Isabella I og Ferdinand II var direkte involvert i prinsens død, ble det aldri bevist. Isabella av Aragón var ikke lenger bundet av å bli gift med Portugals prins og Castillas rival. Johan forsøkte uten suksess resten av livet å få sin sønn utenfor ekteskap, Jorge, hertug av Coimbra, anerkjent av paven. At dette ikke lyktes hadde blant sin årsak at dronning Leonora av Viseu hadde egen representasjon hos de katolske monarker og hos betydningsfulle adelsfamilier. Således kunne dronning Leonora hevne drapet på sin bror Diogo.[19] Isteden ble det hennes bror Manuel I som ble Portugals konge etter Johan II.
Død og omdømme
Fasaden til klosteret i Batalha hvor han er begravet.
Den ansette humanistenAngelo Poliziano sendte et brev til kong Johan II i 1491 hvor han skrøt av kongens prestasjoner, "«delvis guddommelige», og sammenlignet ham med Aleksander den store og Julius Cæsar, og nevnte at han ønsket å skrive et stort epos til kongens hylles. Kong Johan II svarte høflig i et brev av 23. oktober 1491, men trakk ut å gi tilslutning til en kommisjon.[20] Poliziano døde i 1494 og Johan II i 1495, begge av mistenkt forgiftning.
Hans tilnavn o Príncipe Perfeito, «den perfekte fyrste», er en senere beskrivelse, og refererer til Niccolò Machiavellis bok Fyrsten (1532). Johan II ble betraktet å ha levd sitt liv som konge nøyaktig etter den italienske forfatterens ide om en perfekt fyrste. Han var beundret som en av de fremste europeiske kongene i sin tid. Hans livslange rival på Den iberiske halvøy, Isabella I av Castilla, omtalte han kun som El Hombre, «den mannen».[21]
Johan II døde i 1495, 40 år gammel, uten legitime arvinger. Gitt det hat som den portugisiske adelen hadde til ham, kan hypotesen om et forgiftet glass ikke bli utelukket. Før han døde hadde Johan II valgt Manuel I av Viseu, hertug av Beja, sin fetter og svoger, til å bli sin etterfølger.
Han ligger begravet i Mosteiro da Batalha, Batalhaklosteret, i byen Batalha. Ved hans død i Alvor i Algarve ble han først gravlagt i Silveskatedralen, men i 1499 ble hans levninger gravd opp og overført til hans nåværende gravsted. Som takk for at byen Silves tok vare på hans levninger, er det antatt at det var årsaken til kong Manuel I lot byen kalles for Cruz de Portugal, «Portugals kors», og nasjonal arv siden 1910.
Ekteskap og barn
NAvn
Fødsel
Død
Merknader
Med Leonora av Viseu ( 2. mai 1458 – 17. november 1525; gift i januar 1471)
^Disney, A.R. (2009): A History of Portugal and the Portugal Empire, bind 2: The Portuguese Empire, Cambridge University Press: New York, s. 38–39
^Nowell, Charles E. (1936): «The Discovery of Brazil: Accidental or Intentional?» i: The Hispanic American Historical Review16 (3): 311–338. JSTOR 2507557
^Baltalha-Reis, J. (1897): «The Supposed Discovery of South America before 1488, and Critical Methods of the Historians of Geographical Discovery» i: The Geographical Journal9 (2): 185–210. JSTOR 1773506.
^Mira, Manuel (1998): The forgotten Portuguese, s. 153
^Castro, Pedro Jorge (23. februar 2011): «Sexo, Traição, Violência - e mais Sexo». Sábado, nº 355-17, s. 45.
^Branco, Manuel Bernardes (1879): Portugal e os Estrangeiros. Livraria de A.M.Pereira. s. 415–417. Oversatt fra latin til portugisisk av Teófilo Braga: «render-vos graças em nome de todos quantos pertencemos a este século, o qual agora, por favor dos vossos méritos quasi-divinos, ousa já denodadamente competir com os vetustos séculos e com toda a antiguidade.»
^McKendrick, Melveena (2000): Playing the king: Lope de Vega and the limits of conformity. Tamesis. ISBN 9781855660694. s. 55. «His cousin, Isabella of Castille, herself no weakling, admiringly dubbed him 'el Hombre', for all the world like some early spaghetti-western hero.»
Litteratur
Page, Martin (2002): The First Global Village: How Portugal Changed the World, Village Casa das Letras, PDF-utgaveArkivert 21. mai 2015 hos Wayback Machine.
Boxer, Charles R. (1991): From Lisbon to Goa, 1500-1750: Studies in Portuguese Maritime Enterprise, Variorum
Boxer, Charles R. (1969): The Portuguese Seaborne Empire 1415–1825, Knopf
Mira, Manuel S. (1998): Forgotten Portuguese: The Melungeons and the Portuguese Making of America
Duffy, James (1961): Portuguese Africa, Harvard University press
.png)
.svg)
.png)
