2. klasse av T.G. Masaryks orden (2003) 2. klasse av Fedrelandskrigens orden Professor Thorolf Raftos Minnepris (1991) Giuseppe Motta Medal (2004) Hannah Arendt-prisen (2000)[5] Robert Schuman-medaljen (2001) 3. klasse av Terra Mariana-korsets orden Kommandørkors med stjerne av Republikken Polens fortjenstorden Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen Znachok "Otlichniku zdravookhraneniya" (SSSR) Æresdoktor ved University of Ottawa Æresdoktor ved Brandeis-universitetet
Bonner ble født Lusik Georgievna Alikhanova i Merv i Turkmenske SSR i Sovjetunionen. Hennes far, Georgij Alikhanov (på armensk Gevork Alikhanyan), var en armener som grunnla Det sovjet-armenske kommunistpartiet.[trenger referanse]Han var også et høytstående medlem av Komintern. Hennes mor, Ruth Bonner, var en jødisk kommunistaktivist.[trenger referanse]
I 1937 ble Bonners far arrestert av den sovjetiske sikkerhetstjenesten, og henrettet i forbindelse med Stalins jakt på opposisjonelle, også kjent som «Den store terroren». Hennes mor ble dømt til åtte år i sovjetisk konsentrasjonsleir ved Karaganda i Kasakhstan, etterfulgt av ni år i indre eksil. Bonners onkel, Matvei Bonner, ble også henrettet under Stalins terror, og hans kone ble sendt i indre eksil. Alle fire av Bonners familiemedlemmer ble frikjent etter Stalins død i 1953.[trenger referanse]
Virke
Under andre verdenskrig tjenestegjorde hun som sykepleier, og ble skadet to ganger. Dette førte til at hun ble dimittert som skadet krigsveteran i 1946. Etter krigen utdannet hun seg innenfor pediatri ved det medisinske institutt i Leningrad.[trenger referanse]
Første ekteskap
Hun møtte sin første ektemann, Ivan Semjonov, på medisinstudiene. Paret fikk en datter, Tatjana, i 1950 og en sønn, Aleksej, i 1956. Hennes barn emigrerte til USA, respektive i 1977 og 1978.[trenger referanse]
Bonner og Semjonov ble separert i 1965, og senere skilte de seg.[trenger referanse]
Ekteskap med Andrej Sakharov
I oktober 1970, mens hun deltok i rettssaken til menneskerettighetsaktivistene Revol't (Ivanovitsj) Pimenov og Boril Vail i Kaluga, møtte Bonner Andrej Sakharov, en atomfysiker og menneskerettighetsaktivist. Året før, i 1969, var Sakharov blitt enkemann, etter at hans kone, Klavdia Aleksejevna Vikhireva, døde. Med henne hadde han to døtre og en sønn.[trenger referanse]
Hun tok imot Nobels fredspris på vegne av sin mann i 1975, siden sovjetlederne ikke tillot Sakharov selv å reise til Oslo for å motta den.[trenger referanse]
Etter dette utgjorde ekteparet et stadig større politisk og diplomatisk problem for Sovjetmyndighetene, og i 1980 ble Sakharov internert i byen Gorkij (Nizjnij Novgorod).[trenger referanse]
