Av utdanning var Bræk husstellærer, og hun var med i det første kullet av dietetikere som ble utdannet i Norge.[3] Som mange andre kvinner på den tiden, sluttet hun å praktisere da hun giftet seg og fikk barn.
Familie
Hun var gift med venstremannen Ola Skjåk Bræk. Sammen fikk de tre barn: Lise (1941), Gudmund (1946) og Leif (1951).[4]
Fra 1950 til 1979 bodde hun og hennes familie i Ålesund, og en tid i nabokommunen Borgund. Mens hun bodde i Borgund, gjorde hun et stort arbeid med å få barn og voksne med CP ut av isolasjonen. Hun dannet 14 arbeidsgrupper til støtte for «CP-saken» i Møre og Romsdal, og fikk etterhvert etablert et hjem for små og hardt rammede barn, og en annen institusjon med skole, treningsmuligheter og verksteder for større barn og ungdommer. Hovedtanken var at de skulle få hjelp og utviklingsmuligheter nær hjemmet.[3] Tidligere hadde barn og unge med CP måtte reise til Østlandet for å få hjelp og behandling. Hun satt en tid som formann i Ålesund og Sunnmøre Hjelpelag for cerebral parese.[5]
I 1961 mottok hun CP-foreningens utmerkelse CP-nålen «for å ha utført vedvarende og verdifullt arbeid innen CP-foreningen».[6]
I tillegg til sitt arbeid for barn og ungdom med CP, var hun en tid partipolitisk aktiv. Hun representerte Venstre i Borgund herredsstyre i nesten tre perioder fra 1959, frem til kommuneslåingen med Ålesund i 1968. Fra 1959 til 1963 var hun dessuten medlem av formannskapet i Borgund. Hun var medlem av bygningsrådet, og var aktiv i barnevernsaker.[3]
Fredsarbeid
Et fredsår bør vi alle ha inni oss til enhver tid. Aldri må vi glemme å gjøre vårt for at det skal bli en fredeligere og tryggere verden å leve i.
Hennes engasjement for fred kom til syne på mange vis. Hun engasjerte seg i Nei til atomvåpen og i fredsorganisasjoner. I 1979 flyttet hun og mannen til Trondheim. Der gikk hun inn som leder av byens «Kvinner for fred»-gruppe, da denne protestbevegelsen nådde byen i 1980. Hun var med på å arrangere den første fredsmarsjen i Norge, fra Eidsvoll til Trondheim i 1983.[9]
Hun hadde vært medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) helt siden 1945.[8] I Trondheim startet hun opp igjen en lokal avdeling av ligaen i 1984, etter at den hadde ligget nede siden 1940.[3] Hun var selv leder i mange år.[10]
IKFFs 70-årsjubileum og Den store fredsreisen
I 1985 var det 70 år siden Internasjonal kvinneliga for fred og frihet ble stiftet. Bræk var sentral i planleggingen av 70-årsfeiringen i Norge. I Trondheim ble jubileet blant annet markert med den store fredsgudstjenesten «noen må våke i verdens natt» i Nidarosdomen 3. mars 1985. Sammen med biskop Kristen Kyrre Bremer stod hun bak denne markeringen.[11]
IFKKs hovedmål er å hindre krig, og et av de mest omtalte arrangementene i jubileumsåret var Den store fredsreisen. Fredsreisen var i regi av IKFF Sverige, og gikk til Europas statsledere, for å avkreve hver enkelt av dem løfte om å gå inn for nedrustning og nedbygging av atombygging, hvis de andre statslederne gjorde det samme. Bræk deltok på hele reisen.[12]
Fredsreisen fortsatt også i 1986, og sent på året var Bræk med, som eneste norske deltager, da en delegasjon reiste til Canada for å stille landets regjering de samme viktige fem spørsmål som var blitt stilt i andre FN-land:
Vil dere forby deres lands forsvar å forlate deres eget lands territorium, dersom alle FN-land gjør det samme?
Vil dere forby kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen i deres land, dersom alle andre FN-land gjør det samme?
Vil dere forby all våpeneksport fra deres land, dersom alle andre FN-land gjør det samme?
Vil dere satse på at rent vann, mat, grunnleggende helsetjenester og utdanning garanteres i hele verden?
Vil dere løse konflikter med andre land ved hjelp av fredelige midler, ikke ved militære tiltak eller trusler om slike?
I samarbeid med datteren Lise, produserte hun skjerf og paraplyer med fredssymboler, klistremerker, kort – og hvite fredsblomster, som ble solgt for å finansiere ulike fredsaktiviteter.[9]
Kampanje mot krigsleketøy – og utstilling for fred
Det blir ofte sagt at ett enkelt menneske ikke kan utrette noe. Men verden viser oss at det egentlig alltid er enkeltmenneskene som virkelig får utrettet noe. Ingeborg Skjåk Bræks livsverk bekrefter også dette.
Bræk var opptatt av barns situasjon og av oppdragelse til fred. Hun besøkte flere skoler og snakket til – og med – elevene.[9]
I 1986 og 1987 arbeidet hun, som leder for IKFFS trondheimsavdeling, for å få handelsstanden i Trondheim til å slutte å selge krigsleketøy. Hun fikk med både skoledirektøren, biskopen og kultursjefen i en appell for å fjerne krigsleketøyet fra butikkhyllene.[14]
Selv brukte hun leketøy til å spre kunnskaper, da hun laget dukkeutstillingen «Barnas Forente Nasjoner», med over 100 dukker i nasjonaldrakter, i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKM) i Trondheim våren 1987. Utstillingen ble arrangert i forlengelsen av FNs fredsår 1986. Tanken var at den skulle bestå av dukker fra alle FN-landene. Bræk skrev i katalogens forord at dukken ble valgt som et felles symbol på lek, noe alle barn bør ha rett til og krav på.[15]
Deler av utstillingen, med budskapet om fred, ble også vist andre steder, før den ble donert til NKM. Da Bræk ble invitert til den store kvinnekonferansen i Moskva i 1987, ble deler av den vist der.[9]
Fortsatt engasjement i alderdommen
Bræk beholdt sitt engasjement for rettferdighet, solidaritet og fred hele livet. I tillegg til arbeidet gjennom IKFF, skrev hun blant annet innlegg i avisene.
I 1993 gjenoppstod kirkeasyl i Norge, da flere hundre kosovoalbanere søkte tilflukt i kirker og bedehus, etter å ha rømt fra krigen på Balkan, og blitt nektet oppholdstillatelse, eller var usikre på om de fikk det.[16] Dette opprørte Bræk så hun, i sitt åttiende år, skrev flere leserbrev i avisene om saken, dels som privatperson, dels på vegne av IKFF, avdeling Trondheim.[17]
