Impresjonisme er i musikksammenheng et begrep brukt på en periode innen musikk fra sent 1800- til tidlig 1900-tall. Begrepet er knyttet til impresjonisme i kunst, det vil si en kunstretning som vektla lyse farger og å fange stemninger og lyssettinger ved å male dem rett på lerretet i stedet for å bruke skisser. Øyeblikket blir viktigere enn formen, og konturene ble ofte droppet.[1] Også symbolismen innen litteratur, især poesi, var viktig. Symbolistiske dikt skulle ikke forstås, men oppleves, og det fantes ingen presis forklaring av et symbolsk dikt.[2]
Claude Debussy var toneangivende i definisjonen av impresjonisme innen musikk, enda han selv mislikte uttrykket og anså seg selv nærmere symbolismen enn impressjonismen.[3][4] Navnet «impresjonist» fikk Debussy, som Claude Monet før ham, som en fornærmelse, i Debussys tilfelle av Paris-konservatoriet. Der het det at Debussy hadde «en overdreven sans for musikalsk koloritt som lett får ham til å glemme betydningen av linjene og formens presisjon. Det ville være svært ønskelig at han tok seg i akt mot denne vage impresjonismen, som er en av de farligste fiendene av sannheten i kunstverkene».[5]
Impresjonist eller ikke, Debussy var opptatt av å gi sitt inntrykk av en handling heller enn å komme med en betydningsfull tittel fra programmusikken. I tillegg ble akkorden verdifull i seg selv, og ikke som del av en harmonisk struktur.[6]Maurice Ravel var elev av Debussy, og ivaretok arven. Også Paul Dukas og Aleksandr Skrjabin regnes blant impresjonistene.
