Aleksandr Nikolajevitsj Skrjabin (russisk: Алекса́ндр Никола́евич Скря́бин; 1872–1915) var en russisk innovativ og kontroversiell tidligmoderne komponist.
Skrjabin var utdannet pianist. Hans tidlige verk er påvirket av Chopin og Liszt, og er holdt i en lyrisk og personlig stil. Senere ble han influert av Wagners ideer om Gesamtkunstwerk. Med tiden utviklet Skrjabin ekspresjonistiske og modernistiske verk inspirert av teosofisk mystisisme. Han utviklet megalomane personlighetstrekk.
Skrjabin var sønn av en russisk jurist og diplomat av landets militæradel. Moren, en konsertpianist, døde av tuberkulose et år etter at hun fødte Aleksandr. Faren studerte til diplomat etter konas død og sønnen vokste hovedsakelig opp hos sin fars ugifte søster, Ljubov Skrjabina, som gav ham den første klaverundervisningen. I 1882 begynte han på Moskva kadettskole, men så snart han var uteksaminert besluttet han seg for å konsentrere seg om musikken.
For å forberede seg til konservatoriet studerte han hos Moskvas mest velrenommerte private musikklærer, den strikte Nikolaj Zverev. Fra 1888 til 1892 studerte Skrjabin ved Moskvakonservatoriet: komposisjon hos Anton Arenskij og Sergej Tanejev, klavér hos Vassilij Safonov, men avbrøt komposisjonstudiet på grunn av problemer med å forholde seg til Arenskij og en utstrakt uvilje mot å skrive verk i former han ikke interesserte seg for.[7] Ved konservatoriet ble han venn med medstudenten Sergej Rakhmaninov.[8] Skrjabin ble uteksaminert fra konservatoriet i 1892. Han ble tildelt den lille gullmedaljen, mens Rakhmaninov fikk den store.
Skrjabin drømte om å bli en berømt pianist og øvde så mye at han i 1891 overanstrengte høyre hånd. Han fikk et tilbakefall i 1893, men med tålmodighet og viljestyrke lyktes han til slutt å få tilbake det meste av sine tidligere tekniske ferdigheter. Opplevelsene gjorde at Skrjabin begynte å tvile på Gud og religionen. Få år senere tok han avstand fra den ortodokse tro og knyttet snart tette kontakter med teosofiske kretser.[9][10]
Skrjabin fikk i 1894 kontakt med musikkforleggeren Mitrofan Beljajev. Han ble Skrjabins mesén og organiserte de første utenlandskonsertene (1895/96). Denne konsertserien gjorde Skrjabin internasjonalt kjent.
I 1897 giftet Skrjabin seg med konsertpianisten Vera Issakovitsj, sammen fikk de fire barn. Fra 1898 til 1903 var han klaverprofessor ved Moskvakonservatoriet. De økonomiske forpliktelsene som fulgte med familien gjorde at han også tok arbeid som musikkinspektør ved St.-Katharina-Instituttet i Moskva.
Skrjabin reiste i Sveits, Belgia, Italia og Frankrike i 1904. Han var blitt kjent med Tatjana de Schloezer, søsteren til musikkviteren og Skrjabin-forskeren Boris de Schloezer, i november 1902, og i 1905 skilte han seg fra Vera Issakovitsj for å gifte seg med Tatjana, som han fikk to barn med. Den yngste, Julian, var et musikalsk vidunderbarn som druknet i Dnepr bare elleve år gammel. Til tross for sin beskjedne alder etterlot han seg enkelte komposisjoner som viser at han var i ferd med å utvikle en egen klangverden.
Skrjabins stjerne steg både hjemme og ute, særlig etter uroppføringen av den 3. symfonien 29. mai 1905 i Paris. Uroppføringen av Pianosonate nr. 5, op. 53 i Moskva 18. november 1908 og av Le Poème de l’Extase (op. 54) i New York i 10. desember 1908 var begynnelsen på en lengre triumfferd.
Få dager etter at orkesterverket Promethée – LePoème du Feu, op. 60 hadde premiere i New York med lyseffekter ble Skrjabin syk av blodforgiftning og døde av dette ikke lenge etter. Familien satt igjen uten midler til livsopphold og overlevde takket være støtte fra venner og musikere.
Musikk
«Mystisk» akkord
Skrjabin skrev til å begynne med musikk for piano, men fikk etter hvert større interesse for orkesterverk.
De første verkene for klaver var sterkt påvirket av Chopin og Liszt, senere lærte han Richard Wagners musikk å kjenne,[11] og inspirert av kjennskapet utviklet han et eget eget tonespråk som snart gikk ut over kromatikken i Wagners Tristan und Isolde.
Fra og med orkesterverket Promethée. Le Poème du feu op. 60 bygde Skrjabin på såkalte «mystiske akkorder» eller «prometheus-akkorder». Dette er seksstemmige akkorder som på ulik måte er oppbygd av rene forstørrede og forminskede kvarter. Ved å utvikle dette harmoniske systemet ble Skrjabin en av de komponistene som i årtiene rundt år 1900 bidro til å oppløse dur/moll-tonaliteten. Musikkviteren Zofia Lissa beskrev Skrjabins atonale klangsentrumsteknikk som en forgjenger til tolvtoneteknikken.
Skrjabin videreutviklet klaversonaten ved å innføre ensatsighet. Allerede de fire satsene i Klaversonate nr. 1 er tett forbundet med hverandre, og fra den femte sonaten er ensatsighet regelen. Den samme endringen mot ensatsige verk finnes også i Skrjabins orkesterverk.
Skrjabin var i sin ungdom kjent som avantgardist, men assosieres i dag mer med den komplekse klavermusikken fra sine siste år, i sonatene 6 til 10.[12]
I motsetning til de fleste russiske komponistene knyttet ikke Skrjabin an til landets nasjonaltradisjon, men var internasjonalist og antitradisjonell. Han planla et panteistiskMysteriespill som skulle forene alle kunstarter, som musikk, dans, diktning, fargevirkninger og duft.[13][14] Han rakk ikke virkeliggjøre sine planer, men i sine to siste verk, Det guddommelige diktet, Ekstasens dikt og Prometeus (Ildens dikt), siktet han mot dette målet. I det sistnevnte anvendte han et selvkonstruert fargepiano som projiserte farger på en skjerm.
Promethée – LePoème du Feu op. 60, skrevet for fargeklaver med tanke på et planlagt mysterium. Hele konsertsalen skulle bli opplyst av lys fra dette instrumentet som i partituret er notert tostemmig og kalt «Luce» (italiensk: lys).
2 tidlige sonater og 10 klaversonater. Disse hører til de viktigste verkene hans. Sonatene 5-10 har bare en sats. Fra og med nummer 6 i et nytt harmonisk system
Manfred Angerer: Musikalischer Ästhetizismus : analytische Studien zu Skrjabins Spätwerk (= Wiener Veröffentlichungen zur Musikwissenschaft, 23), Tutzing : Schneider 1984. 124 s. med noteeksempler. ISBN 3-7952-0412-7
Sigfried Schibli: Alexander Skrjabin und seine Musik. Piper, München/Zürich, 1983. ISBN 3-492-02759-8.
Marina Lobanova: Alexander Skrjabin. Mysterium und Musik. I Das Orchester 5/1996, 2–7.
Stanley Sadie (red.): The New Grove – Dictionary of Music and Musicians, volume 23, 2nd edition, Oxford University Press, Oxford, 2001
Marina Lobanova: Alexander Skrjabin. I MGG – Die Musik in Geschichte und Gegenwart, 2. omarbeidede opplag. Red. L. Finscher. Persondel bind. 15. Bärenreiter, Kassel/Basel, s. 883–899
Hanns-Werner Heister und Walter-Wolfgang Sparrer (red.): Komponisten der Gegenwart, edition text+kritik
Marina Lobanova: Magier und Theurg. Die musikalischen Vorstellungen des Komponisten Alexander Skrjabins. I NZfM 6/2004, 28–33
Marina Lobanova: Mystiker • Magier • Theosoph • Theurg. Alexander Skrjabin und seine Zeit. Hamburg, von Bockel Verlag, 2004. ISBN 3-932696-58-1
Igor Fjodorowitsch Belsa: Alexander Nikolajewitsch Skrjabin. Verlag Neue Musik, Berlin 1986
Leonid Sabanejev: Erinnerungen an Alexander Skrjabin. Berlin, Verlag Ernst Kuhn 2005. ISBN 3-928864-21-1
Leonid Sabanejev: Alexander Skrjabin. Werk und Gedankenwelt. Berlin, Verlag Ernst Kuhn 2006. ISBN 3-936637-06-7
_1910.jpg)
