I oktober 1911 fikk selskapet konsesjon for å etablere en landstasjon i Whalers Bay for å kunne utnytte hvalskrottene som frem til da bare hadde blitt liggende igjen i sjøen etter flensing langs skutesiden. Konsesjonen omfattet enerett til å drive landstasjon på øya, samt rett til ett flytende kokeri og to hvalbåter. Hektor Hvalfangststasjon ble satt opp sesongen 1912/13 med bygninger som ble tatt med fra Norge, og et fraktefartøy ble innkjøpt og konvertert til flytende kokeri ved navn «Hektoria».
Etter at Bugge kjøpte selskapet A/S Hvalen i 1914 kunne han drive med to flytende kokerier og fem hvalbåter, i tillegg til landstasjonen. I sesongen 1913–14 var det kun A/S Ørnen som hadde større produksjon av hvalolje i Antarktis og Sør-Georgia enn Bugges to selskap.
Under første verdenskrig mistet N. Bugge begge sine to kokerier, «Benguela» og «Hektoria», så i 1920 ble det nybygde kokeriet «Ronald» (II) sendt nedover med fem hvalbåter og 216 mann som skulle jobbe ombord og på landstasjonen. «Ronald» var verdens første spesialbygde hvalkokeri.[1]
I 1921 besto Hektors flåte av «Ronald» samt seks fangstskuter – «Almirante Goni», «Bransfield», «Edle», «Port Stanley», «Ross» og «T. H. Dahl».[2]
I 1928 kjøpte Nils Bugge den tidligere passasjerbåten «Medic» som ble bygget om til flytende kokeri og fikk navnet «Hektoria» (II).[3] Den ble så i 1932 flagget ut til selskapet Hektoria Ltd. i London som Nils Bugge og Harald Krogh Hansen hadde etablert i 1928. Hektoria Ltd. endret etter krigen navn til Hector Whaling Company Ltd., senere til United Whalers.[4]
Gustav Rossnes (1997). «Hvalfangstbase og kulturminne. Hektor Hvalfangststasjon – den sørligste av de norske landstasjonene i Antarktis». Norsk sjøfartsmuseum. Årsberetning 1996: 133–154. ISSN0801-423X.Hovedkilde for artikkelen
_43.jpg)
