Hungersnøden i Sovjetunionen 1932–1933

Hungersnøden i Sovjetunionen 1932–1933 var en sultkatastrofe i Sovjetunionen i 1932 og 1933 som berørte omkring 40 millioner mennesker og kostet seks-syv millioner liv^[1], hovedsakelig i Ukraina (Holodomor) og Kasakhstan. Katastrofen ble i årevis holdt hemmelig og omfanget er blitt dokumentert etter at de sovjetiske statsarkivene ble åpnet på 1990-tallet.

Forløpet for hungersnøden kan sammenfattes slik:

Bøndene som fra 1920-tallet skulle selge avlingen til staten, ofte til lave priser, motvirket på forskjellige måter oppkjøpene. Vanligvis solgte de bare 15-20% av avlingen, sparte 12-15% som såkorn for neste sesong, sparte 25-30% til dyrefôr, og disponerte resten selv.
Kollektivisering av bøndene (kulakkene) 1930–1931 ble gjennomført med tvangsmidler med hjelp av såkalte avkulakkiseringsbrigader, etter en plan utarbeidet av Molotov.
Staten øket kvoten som den skulle ta til 33-38%, og under det svært dårlige jordbruksåret 1931 til 40-47% (avhengig av markens fruktbarhet).
Da bøndene forsøkte å holde unna sine jordbruksprodukter fulgte deporteringer til gulagene: I året 1931 øket etter leirrapporter antall fanger med 71.236 og 1932 med 268.091 personer (ifølge Nicolas Werth i Kommunismens svarte bok).
I august 1932 rapporterte Molotov til politbyrået at det forelå en reell fare for hungersnød også i distrikter der høsten hadde vært utmerket.
For å forhindre at bøndene søkte seg til byene, ble det den 27. desember 1932 innført innenrikspass og obligatorisk registrering av alle byborgere. Man stanset salget av togbilletter i de regioner som var rammet av hungersnøden.

Enkelte, blant annet ukrainske historikere og politiske skribenter, har hevdet at hungersnøden var et bevisst «folkemord på det ukrainske folk» (S. Merl). Et motargument er at sulten også rammet Kasakhstan og Kuban- og Don kosakkene like hardt. Jens Petter Nielsen mener det ikke er belegg for at Stalins regime bevisst skapte hungersnøden som et ledd i terroren.^[1]