Hungersnøden i Nederland 1944-1945, også kjent som Hongerwinter på nederlandsk, var en sultkatastrofe i det tyskokkuperte Nederland under andre verdenskrig. Hungersnøden var spesielt stor i tette befolkningstrøk i Vest-Nederland, nord for de største elvene. En tysk blokade hindret importen av mat og brensel fra gårdsområder. Rundt 4, 5 millioner ble påvirket av sultkatastrofen, men mange overlevde på grunn av suppekjøkken. Ifølge forfatteren Loe de Jong, som skrev The Kingdom of the Netherlands During World War II, døde minst 22 000 av katastrofen.[1] De fleste som døde skal ha vært gamle menn.[2][3]
Sultkatastrofen opphørte da de allierte frigjorde området i mai 1945. Før det hadde nederlenderne fått brød importert fra Sverige og annen mat fra Royal Air Force, Canadas luftforsvar og United States Army Air Forces. De allierte hadde inngått en avtale med tyskerne om å få sende mat til nederlenderne mot at de tyske områdene ikke ble bombet. Denne planen ble kalt operasjon Manna og operasjon Chowhound.