Distlers liv ble svært kort. Han var bare 34 år da han valgte å ta livet sitt i stedet for å la seg innrullere i Hitlers styrker. 15. oktober 1942 fikk han innkallingsordre, noe som gjorde Distler svært deprimert. På Allehelgensdag samme år, 1. november, endte han livet for egen hånd.[8]
Livet hans kan deles inn i fire perioder:
Unge år, inkludert studietid i Leipzig
Årene som organist i Jakobikirche i Lübeck
Perioden som lærer på «Württembergische Hochschule für Musik» i Stuttgart
Tiden som professor og kordirigent i Berlin.
Han ble medlem av NSDAP i 1933, etter råd fra overordnede.[9]
Unge år
Hugo Distler ble født 24. juni 1908 i Nürnberg. Hans foreldre var August Gotthilf Louis Roth og Helene Distler som ikke var gift med hverandre. Distlers mor giftet seg i 1912 med tysk-amerikaneren Anthony Meter og emigrerte til USA uten å ta sin sønn med seg, selv om Meier var villig til å adoptere ham. Distler vokste opp hos sine besteforeldre, som hadde motsatt seg en adopsjon. De drev et slakteri og hadde lite tid for sitt barnebarn. Som unge var Distlerr en ensom og nervøs gutt. Hele livet sloss han med følelsen av å være uønsket som han hadde fått da hans mor reiste fra ham.
Han begynte tidlig å spille piano på en lokal musikkskole og viste talent for musikk. Han var 11 år gammel da han spilte på sin første skolekonsert. Det gjorde han sammen med Ingeborg Heinsen, en medelev han siden utviklet et varmt vennskap med. De gikk på teater og konserter sammen, og Distler skrev sin aller første komposisjon til henne. Sammen fulgte de musikk- og teoriundervisning. På denne tiden var Distler en stor beundrer av Richard Wagners musikk.
Distler var lite med i lek og spill på skolen. Han trakk seg heller unna med en bok. Først i tiden på Nürnberger Real Gymnasium følte han at han fikk anerkjennelse og forståelse fra lærere og rektor. Et spesielt varmt forhold utviklet han til sin lærer Carl Dupont. Her fikk han råd om å ta musikkfag.
I 1919 returnerte hans mor som nå var blitt enke, til Nürnberg. Hun hadde med seg Hugos fem år yngre halvbror Anton. De bodde sammen med besteforeldrene og med morens søster Anna og hennes familie. Tre ganger søkte han om å komme inn på byens musikkonservatorium uten hell, noe han selv mente skyldtes hans familiesituasjon, men som offisielt ble begrunnet med «for lite talent». Han fullførte derfor gymnasutdanning, sterkt støttet av Ingeborg Heinsens familie.
Leipzig
19 år gammel ble han i 1927 tatt opp på musikkonservatoriet i Leipzig. En av grunnene til at han søkte seg dit, var at hans tante Anna hadde flyttet dit, og han kunne bo hos henne. Fagene han valgte var orkesterledelse og klaver, men det tok ikke lang tid før det ble kjent at han hadde et talent for komposisjon. Etter oppfordring fra komposisjonslærer Hermann Grabner begynte han derfor å studere med ham. Siden fikk han et stipend som ga ham mulighet til å studere orgelspill med Günther Ramin. På denne tiden hadde han ikke tenkt på å studere kirkemusikk.
Som student fremstod Distler som svært begavet. Hans lærer Grabner ville ikke vite av moderne komponister, men førte sine elever inn i verden til Johann Sebastian Bach og mesterne fra barokken. Grabner øvet stor innflytelse på Distler og fungerte som en farsfigur for ham resten av livet. De holdt kontakt i årene etter at Distler var flyttet fra Leipzig, og Distler lyttet alltid til hans råd og kommentarer.
En av øvelsene fra denne tiden likte Distler så godt at han senere brukte den i «Liten sonata for klaver» (uten opusnummer). Liedbearbeidelsen «Der grimmig Tod mit seinem Pfeil» og motetten «Heut ist uns ein Kindlein geborn» (først utgitt i 1991) og motettene «Allein zu dir, Herr Jesu Christ», «Ave Maria zart» og den trestemmige korfugen «Gloria in excelsis Deo» (først utgitt i 1998) stammer også fra denne tiden.
Distler var veldig var for kritikk. En negative vurdering kunne lede ham ut i dypt mørke, og en liten positiv bemerkning kunne løfte ham og bringe lykke i hans livskall.
En hel generasjon av studenter som siden skulle sette spor etter seg og bety mye for utviklingen av kirkemusikken, studerte hos Günther Ramin. Noen av disse var Gerard Bremsteller, Eduard Büchsel, Karl Richter og Carl Seemann, som alle var samtidige med Distler, som etter hvert også fikk undervisning i liturgisk orgelspill av Friedrich Högner. Både Högner og Ramin var ledende innenfor orgelbevegelsen, som arbeidet for å gjenopplive det barokke klangideal. Distler var registrant for Högner når denne gav konserter, noe som gav ham et godt kjennskap til gamle, historiske orgel.
Ved siden av studiene fikk han en mindre stilling som korleder for sangavdelingen i en sportsklubb i Leipzig.
Generelt var konsertene i Gewandhaus for dyrt for ham, og programmene der fant han omstendelige og lite interessante. Operaen derimot følte han seg tiltrukket av, i alle fall så lenge det ble spilt moderne stykker der. Spesielt tiltrukket var Distler av operaen «Le Roi David» av Arthur Honegger.
Med hans egen komponering gikk det så bra at han etter to semestre fikk framføre sin Konzertante Sonate für 2 Klaviere sammen med en medstudent på en konsertkveld på konservatoriet i 1930. Siden ble den framført enda en gang samme år, da i Leipziger Radio. Takket være Thomaskantor og lærer Karl Straube fikk han tilbud fra Breitkopf & Härtel om å få gi ut to komposisjoner. Han tilbød forlaget å velge mellom fem, og utgiveren valgte sonaten samt motettenHerzlich lieb hab’ ich Dich, o Herr. Dermed hadde Distler fått sin første kontrakt. Et par år senere ville han imidlertid trekke utgivelsene fra markedet, for han var ikke lenger fornøyd med komposisjonene.
Hans økonomiske situasjon forverret seg stadig siden det var en vanskelig tid i verden etter det store børskrakket på slutten av 1920-tallet. Til slutt måtte han gi opp studiene og skaffe seg en jobb.
I oktober 1940 tiltrådte Distler en stilling som professor for kor, notelære, komposisjon og orgel ved Berliner Hochschule für Musik. Han opplevde de første bombeangrepene mot Berlin og flyttet med sin familie til et hus i Strausberg, Brandenburg, ca. 35 kilometer øst for Berlin.
Konsertsats op. 20 nr. 2 for 2 klaverer (1940–1941)
Lied am Herde, solokantate, op. 21 nr. 1 for baryton og klaver (1941)
Kleine Sing- und Spielmusik – Variasjoner over Wo soll ich mich hinkehren? op. 21 nr. 2 for sangsolister, fløyte, obo, strykekvartett og klaver eller cembalo (1941)
