Charles Hubert Hastings Parry var det sjette barnet i en søskenflokk på tolv, der de seks yngste barna var hans halvsøsken. Faren het Thomas Gabier Parry, og Hubert Parrys mor, Anna Maria Isabella f. Hynes-Clinton, døde av tuberkulose tolv dager etter at Hubert var født. I tillegg døde fire av Huberts helsøsken som barn.
Familien tilhørte den engelske overklassen; både Huberts farfar og farfars far hadde vært direktører i East India Company. Huberts far hadde mistet foreldrene sine svært tidlig, og vokst opp hos morens familie. Fra sin fars familie arvet han en stor formue, som satte ham i stand til å kjøpe godset Hignam Court da han var 21 år gammel. Resten av sitt liv brukte Huberts far familieformuen på å samle italiensk kunst fra tidligrenessansen – før andre samlere hadde fått øynene opp for denne stilepoken – og på å støtte ulike veldedige formål. Huberts far malte også selv, og han fant opp en teknikk som han kalte «spirit fresco» – en form for freskomaleri som egnet seg i det fuktige engelske klimaet. Han anvendte teknikken til å dekorere både kapellet på sitt eget gods, og en del av interiøret i Ely-katedralen. Dessuten var Huberts far svært musikkinteressert, men selv om både eldstesønnen Clinton og Hubert ble oppmuntret til å utøve musikk, var musikken ikke en akseptabel levevei hverken for Huberts familie eller i det sosiale lag de tilhørte.
Hubert var elev ved Eton College fra 1861. Parallelt fordypet han seg i musikk ved St George’s Chapel i Windsor, som ikke lå langt unna. Her fikk Parry undervisning i kormusikk av organisten George Elvey. Mens han ennå var skoleelev tok han bachelorgraden i musikk ved Universitetet i Oxford.
Etter skoleårene giftet han seg med Maude, datter av Sidney og Elizabeth Herbert og søster av hans venn George Herbert, den 13. Earl of Pembroke. Maudes delikate helse nødvendiggjorde flere kuropphold i utlandet, og hemmet Parrys karriere som komponist de første årene. For å tjene til livets opphold tok han derfor ansettelse ved Lloyd’s of London.
I London ble han kjent med pianisten Edward Dannreuther, en beundrer av Richard Wagners musikk. Det ble Dannreuther dom fremførte Parrys første store verk, Klaverkonsert i Fis-Dur, i 1880 i Crystal Palace. Verket fikk en skeptisk mottakelse. Parry fikk imidlertid en bedre mottakelse med kantaten Prometheus Unbound – som baserte seg på et fragmentarisk versedrama av Percy Bysshe Shelley.
De følgende årene etablerte Parry seg blant annet oder - Blest Pair of Sirens (1887), og Ode on Saint Cecilia’s Day (1889), Judith (1888) ogd Job (1892). Han ble en ledende komponist for kormusikk. Parry komponerte også fem store symfonier, som (med unntak av den femte) imidlertid ikke slo an. De havnet i skyggen av Stanfords «irske symfoni» og Cowens «skandinaviske symnfoni».
Det som i ettertid gjerne betraktes som viktigst av hans ofte stort anlagte korverker er hans Sinfonia Sacra«The Soul's Ransom», med undertittel «En salme for de fattige», og fremfor alt den sekuære kantate The Lotos Eaters etter et dikt fra 1833 av den mest berømte av viktorianismens diktere, Sir Alfred Lord Tennyson. Men likesom han symfonier falt de etter hans død for det meste i glemselen – med unntak av hans hymne Jerusalem („And did those feet in ancient time...“) etter et dikt av William Blake. Den skulle utvikle seg til en slags uoffisiell nasjonalhymne. Dens orkestrering er av Edward Elgar. I den kanadiske provins Newfoundland og Labrador benyttes Ode to Newfoundland som regionalhymne. Parry tonesatte i 1904 denne på oppdrag av guvernøren der, Sir Charles Cavendish Boyle.
Mot slutten av 1882 tok Parry imot innbydelsen fra Sir George Grove om å undervise i musikkhistorie ved det nylig opprettede Royal College of Music. Med tiden ble han direktør der, i 1894 og frem til sin død. Sammen med Stanford, som også underviste der, arbeidet Parry på terskelen til det 20. århundre med den såkalte «English Musical Renaissance» rundt Ralph Vaughan Williams; ut av dette miljøet sprang også komponister som Arthur Bliss, John Ireland og Gustav Holst. Med dem klarte britisk musikk å bryke ut av sin isolasjon og atter bli interessant for et internasjonalt publikum.
Også i 1882 ble Parrys første symfoni uroppført i Birmingham.
I 1900 overtok Parry også John Stainers professorat ved Oxford.
Dibble, Jeremy (1992). C. Hubert H. Parry: His Life and Music. Oxford: Oxford University Press. ISBN0193153300.
Eatock, Colin (2010). «The Crystal Palace Concerts: Canon Formation and the English Musical Renaissance». 19th-Century Music. 34 (1): 87–105. doi:10.1525/ncm.2010.34.1.087.
