Hertugdømmet Normandie stammer fra ulike folkegrupper, først og fremst norrøne fra Irland, norrøne fra Orknøyene, anglo-dansker fra danelov-området i det angelsaksiske England, dansker og en del nordmenn som både invaderte og innvandret til Frankrike i løpet av 800- og 900-tallet. Et len, antagelig som et fylke, ble dannet ved at kong Karl den enfoldige (898-922) avsto et område, formelt ved traktaten av Saint-Clair-sur-Epte i 911. Området ble gitt til en Rollo og hans norrøne menn, en hær bestående av vikinger og andre krigere, på latin kalt for normanni, det vil si menn fra nord. De forpliktet seg på sin side å bli kristne og håndheve fred.[1]
Opprinnelig omfattet lenet provinsen Neustria og en del av Bretagne på den nordlige kysten og noe av det indre av Frankrike (se kartet). Cotentin-halvøya og Kanaløyene ble tilføyd i 933. I dag består Normandie ikke av det samme området, men er det området som ligger mellom Fastlands-Frankrike og Kanaløyene. Sistnevnte er kronbesittelser av det britiske monarkiet. Britisk overherredømme er fortsatt uten formaliteter hertug av Normandie på Kanaløyene.
Se artikkel Normandie for beskrivelse av denne regionen og mer om dets geografi og kultur.
Da de norrøntalende bosetterne spredde seg ut over hertugdømmet overtok de hurtig, muligens i løpet av en enkelt generasjon, det gallisk-romanske språket fra flertallet i den eksisterende befolkningen, på samme måte som de normanniske herskerne i England overtok det engelske språket der. I Normandie ble et nytt normannisk språk dannet ved en gjensidig påvirkning fra de ulike folkene med et ordtilfang fra norrønt språk, men dominert av det som siden ble fransk. Tilsvarende utviklet normannerne i England et anglo-normannisk språk. Litteraturen i hertugdømmet og i England fra tiden under det anglo-normanniske kongedømmet er kjent som anglo-normannisk litteratur.
Et svakt Europa og splittet Frankrike som en følge av Karl den stores død, var en åpen invitasjon for menn fra nord som kom og herjet som vikinger. Med langskipene kunne de foreta herjingstokt langt opp over elvene og herjet Nantes, Quentovic sør for Boulogne, Rouen, Chartres, Tours og i år 845 herjet og brente danske vikinger selve Paris.
Mengden av ville vikinger synes å ha vært stor, selv om krønikene fra samtiden og tiden etter sannsynligvis overdrev, men kanskje så mange som 5000 mann har blitt nevnt. De som ble slått ved Paris samlet seg ute ved kysten. Hovedkilden er Dudo fra Saint-Quentin-klosteret fra rundt 1020 i verket Historien om Normannernes liv og død, men han er like mye dikter som historiker. Man antar at hvis man ser bort fra eventyr, overdrivelser og direkte feil er det en kjerne av sannhet i Dudos skildring.
Rollo hadde herjet Normandies religiøse og politiske sentrum Rouen og omgivelsene. I år 911 ledet han en styrke som beleiret Chartres, men ble angrepet av den frankiske kongen Karl den enfoldige som benyttet det midlertidige overtaket til å be om forhandlinger. Rollo gikk med på dette og de møttes i kapellet Saint-Cair-sur-Eptes. Dodo skriver:
«Frankerne svarte: Om du har tillit til oss vil vi gi deg et nyttig og godt råd slik at folket kan få fred i sin vanskelige nød. Landet fra Andelle og ut til havet skal gis til det hedenske folket og du skal gi Rollo din datter som giftemål. Av dette kan du få mange fordeler over de folk som er dine motstandere. Rollo er jo av fineste kongs- og adelsblod, vakkert bygd, våpendugelig, klok i forhandlinger, av verdig ytre, vennlig mot oss, en trofast venn til dem han binder seg ved, men som motstander en grusom fiende, en klok, fast og medgjørlig lensmann alt etter forholdene, ...»
Kongen fikk erkebiskop Franco av Rouen til å fremme sitt tilbud: foruten landområdene i Normandie skulle han få kongens datter Gisla slik at også hans etterkommere kunne herske i Normandie. Motytelsen var å bli døpt, gi sin troskapsed som kongens vasall og verge Frankerriket mot nye vikinginvasjoner. Dette gikk Rollo med på.
Noe dokument over denne avtalen har ikke overlevd, men antagelig ble en avtale inngått og en konsekvens var at vikingtoktene mot Frankerriket ebbet ut. De mest hardbarkete vikingene forlot Rollo da han ble kongens vasall, dro videre til England eller sørover. Adgangen for nye vikinger ble forbudt, men bønder nordfra fikk bosette seg.
Det finnes ikke mange arkeologiske spor etter denne norrøne bosetningen, blant annet fordi arkeologene ikke har lett spesielt etter spor, men gravd forbi jordlagene etter eldre spor, og i deres øyne en mer interessant fortid. Det er dog blitt funnet norrøne økser og sverd i Seine som enten er blitt mistet eller ofret i elven. Det er spor etter havnebase på halvøya La Hague. De viktigste sporene finnes i språket, eksempelvis de ord som handler om sjøfart, fiske og skipsbygging. Språklig synes det som om nordboerne var i klart mindretall og gikk over til flertallets språk hurtig, kanskje i løpet av én generasjon og var fransktalende på 1000-tallet. Allerede på midten av 1000-tallet var Normandie stort sett utviklet til et enhetlig, administrativt og språklig hertugdømme.
Hertugdømmets kronologi
Richard den gode var den første som ble tiltalt som «hertug».
Hertugdømmet ble dannet fra Rouens fylke, Pays de Caux og Talou (Dieppes fylke) som nordboerne slo seg ned i. Hovedstaden ble Rouen fra rundt 912 og en vestlig hovedstad ble senere etablert i Caen etter hvert som hertugdømmet ble utvidet.
Anglo-normanniske og franske forhold ble fullført etter den normanniske erobringen ved at de normanniske beholdt kontrollen over Normandie som vasaller til Frankrikes konge, men var dennes likeverdige som konge av England. På 1150-tallet, med dannelsen av fyrstehuset Angevin, kontrollerte normannerne halvparten av Frankrike og hele England, og hadde således minsket Frankrikes makt, men var fortsatt teknisk sett Frankrikes vasall.
En fortolkning av erobringen av England var at landet kom i en kulturell og økonomisk bakevje for bortimot 150 år, ettersom kongene av England foretrakk å styre fra byer i Normandie, som Rouen, og konsentrere seg om sine mer lukrative kontinentale eiendommer.
En annen fortolkning er at de normanniske hertug-kongene neglisjerte sine kontinentale områder hvor de i teorien var underlagt kongen av Frankrike og i stedet konsoliderte sin makt i England. Ressurser ble satt inn for å bygge katedraler og festninger, og administrere det nye riket, og således ble energi og konsentrasjon fjernet fra forsvaret av Normandie. Resultatet var at adelskapet ble fremmedgjort, og at kontrollen over områdets grenser ble svekket, samtidig som Frankrikes makt ble styrket.
Hertugdømmet ble styrt som en del av det anglo-normanniske riket fram til 1204 da Filip II av Frankrike erobret de kontinentale landområdene av hertugdømmet. Tapet av det kontinentale Normandie delte familier, da ulike familiemedlemmer valgte lojalitet over land eller motsatt.
I løpet av Hundreårskrigen forsøkte anglo-normanniske konger i England å gjenerobre sine dynastiske eiendommer i Frankrike. Paris-traktaten av 1259 avgjorde spørsmålet om Normandie til fransk fordel, men Kanaløyene forble under den engelske krone, unntatt Chausey-øyene.
Den franske revolusjonen i 1789 brakte den endelige avslutningen til de historiske rettighetene og privilegiene til hertugdømmet, og i 1790 ble territoriene i Normandie delt inn i fem départments.
Hertugdømmet i dag
Bailiwicks av Jersey og Guernsey danner det moderne hertugdømmet av Normandie. Kong Charles III fortsatt anerkjent som «hertug av Normandie» på Kanaløyene. Dette er årsaken til at befolkningen på Kanaløyene skåler for kong Charles III «Hertug av Normandie» eller som «Vår konge, Hertugen».
