Henrik Vs periode som keiser kom samtidig med avslutningen av Investiturstriden, noe som endte med at Henrik V gikk med på pavens krav i Wormskonkordatet i 1122, noe som ga kirken større frihet i forhold til kongemakten, men som ga den tyske kongemakten vetorett i bispeutnevnelser. Dette, og det at nyutnevnte biskoper skulle få ring og bispestav fra kongen hånd, gjorde at Henrik V for ettertiden står fram som en vinner. Dette skyldes nok den enorme makt som lå hos den tysk-romerske keiser på denne tiden.
.svg)
