Den tyske forskergruppen foreslo selv navnet «hassium» som er avledet av Hassias, det latinske navnet for Hessen, delstaten der forskningsinstitutt GSI ligger. Grunnstoffet fikk i første omgang navnet unniloctum (kvasi-latinisering av tallene en-null-åtte) og kjemisk symbol Uno, inntil IUPAC i 1994 anbefalte at det ble kalt hahnium etter den tyske kjemikeren Otto Hahn. Senere, i 1997, ble navnet «hassium» anerkjent internasjonalt. Tidligere er grunnstoffet også blitt kalt eka-osmium.
Hassium er et radioaktivt transisjonsmetall og er forventet å ha kjemiske likhetstrekk med osmium. Et internasjonalt forsker-team greide i 2001 å fremstille hassiumoksid, og rakk å undersøke noen av stoffets egenskaper før det ble nedbrutt. Som ventet viste det likhetstrekk med osmiumoksid, men med høyere smeltepunkt.[1]
Siden svært lite er fremstilt av stoffet, er de fleste kjemiske og fysiske egenskapene fortsatt ukjente.
Isotoper
Av de 10 isotopene som hittil er kjent eller beregnet, er alle ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er beregnet til å være 276Hs med halveringstid 1 time, 274Hs med halveringstid 1 minutt, 271Hs og 272Hs med halveringstid 40 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 sekunder, og de fleste kortere enn 1 sekund. Flere av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).[2]
