Harold Pinter (1930–2008) var en britisk skjønnlitterær forfatter og dramatiker, regissør, skuespiller, poet og samfunnsdebattant. Han mottok nobelprisen i litteratur i 2005.
Pinter er sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike engelskspråklige dramatikere i etterkrigstiden. Han har skrevet om lag tretti skuespill, tjue filmmanuskripter, og har vært ansvarlig for oppsetningen av ca. 30 teaterstykker. Blant de mest kjente stykkene er The Birthday Party (1957), The Homecoming (1964), Old Times (1971) og Betrayal (1978). Flere av stykkene er omarbeidet til film av forfatteren, som også har skrevet flere film- og tv-manus av andre forfatteres romaner. I tillegg regisserte han skuespill, både andre forfatteres og fra egen produksjon.
Pinters dramatikk omhandler ofte kommunikasjon, eller fravær av kommunikasjon, i mellommenneskelige relasjoner, og tematikken kretser ofte om konflikt mellom minner/glemsel, sannhet/løgn, lojalitet/svik, trussel/trygghet, taleførhet/taushet og makt/avmakt. Konfliktene i stykkene skjer dessuten ofte mellom menn og kvinner.
Pinters litterære stil
Oversikt
Harold Pinters mest kjente dramatiske virkemidler er bruk av pauser og stillhet. I tillegg er den dramatiske dialogen hans en slags mikstur av autentisk britisk dagligtale og kunstferdig eller poetisk stilisert språk, noe som har blitt forbundet med ham i så sterk grad at det har resultert i et eget adjektiv 'pinteresk'. Pinter regnes også som en komisk dramatiker, og komikken oppstår gjerne i spenningsfeltet mellom den stiliserte dialogen og de ofte konfliktfylte dramatiske situasjonene stykkene framstiller. Litteraturkritikere har følgelig formulert en egen sjanger for dramatikken hans, nemlig 'trusselkomedier' (comedies of menace).
Harold Pinter har utgitt en roman, en del prosatekster og en rekke dikt. Mest kjent er han imidlertid for sine dramatiske verker. Pinter har i alt skrevet 31 lengre skuespill og 14 kortere sketsjer (heriblant stykker produsert som TV-drama eller radiohørespill), 19 filmmanus av andre forfatteres romaner, samt fire filmatiseringer av egne skuespill.
Mottakelse blant publikum og kritikere
Pinters første skuespill, The Room (Rommet) ble produsert i 1957 på University of Bristol. Siden den gang har hans dramatikk fått plass på teater over hele den vestlige verden. Utenom nobelprisen, som han ble tildelt for 2005, er Pinter blant annet blitt tildelt Shakespeare-prisen (Hamburg), Den europeiske litteraturprisen (Wien) og Molière d’honneur (1997). I 1996 ble han utnevnt til kommandør av Order of the British Empire, og i 2002 mottok han Order of the Companions of Honour.
Pinter er blitt gjenstand for forskning fra mange ulike perspektiver, blant annet psykoanalytisk, feministisk og maktkritisk. Martin Esslins klassiske forfatterportrett fra 1992 (Pinter the Playwright) representerer den psykoanalytiske lesningen. Et eksempel på feministisk forskning med queer-aspekt, fins i Pinter's Female Portraits (Elizabeth Sakellaridou, 1988).
Politiske synspunkter
Pinter var aktiv i antiapartheid-bevegelsen siden 1959, og jobbet for en kunstnerisk og akademisk boikott av Sør-Afrika. Han var også engasjert i støtte til opposisjonelle i Tyrkia, blant annet gjennom forfatterorganisasjonen PEN, og han var aktiv i bevegelsen mot atomvåpen.
Harold Pinter var motstander av de amerikanske invasjonene av Afghanistan og Irak. Han kalte George W. Bush en massemorder og sammenlignet Bush-styret i USA med nazismen. Han har også kalt Tony Blair idiot og massemorder.
I sin takketale etter at han fikk nobelprisen, påpekte han at USA hadde støttet, og i mange tilfeller skapt, hvert eneste høyreorienterte diktatur siden annen verdenskrig. I den samme talen forlangte han at den britiske statsministeren ble straffeforfulgt for krigsforbrytelser.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Harold-Pinter, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
