Hans Globke ble født 10. september 1898 i Düsseldorf som sønn av en handelsmann. Kort tid etter hans fødsel flyttet familien til Aachen. Globke gikk på Kaiser Karl-gymnasiet og fikk Abitur (videregående) i 1916. Deretter gikk han i militærtjeneste og tjenestegjorde de siste årene av første verdenskrig ved Vestfronten. Etter krigens slutt studerte han jus og statsvitenskap ved universitetene i Bonn og Köln.[10] I 1922 oppnådde han doktorgraden i rettsvitenskap ved Universitetet i Giessen.[6]
Globke, som var katolikk, gikk i 1922 inn i offentlig tjeneste og meldte seg det samme året inn i det katolske partiet Zentrum. Han tilhørte partiet helt til det ble oppløst i 1933. Globke var fra 1925 stedfortreder for politipresidenten i Aachen. Han ble i 1929 ansatt i Preussens innenriksdepartement som i 1932 ble overført som Weimarrepublikkens riksinnenriksdepartement.[10]
Hans Globke fortsatte i innenriksdepartementet under Det tredje rike. Der deltok han i lovarbeidet med oppløsningen av det prøyssiske statsråd og med den såkalte Gleichschaltung, et system for politisk ensretting i nazistisk retning, og tilsidesettelse av landets demokratiske organer. Sammen med SS-Obergruppenführer Wilhelm Stuckart (1902-1953) skrev Globke lovkommentarer til raselovene vedtatt i Nürnberg i 1935.[11] Lovkommentaren var på 267 sider og var viktig grunnlag for dommere og administratorer for å anvende lovene med hensyn til statsborgerskap, raseklassifisering, ekteskap og seksuelle relasjoner.[12]
Under andre verdenskrig holdt han kontakt med den militære og kristelige motstandsbevegelse.[11] Globke søkte om medlemskap i nazipartiet NSDAP i 1940 og søknaden ble til slutt avvist av Martin Bormann i 1943.[6]
Rettsoppgjør
Etter krigen ble han internert av den allierte okkupasjonsmakten før han ble løslatt og returnerte til familien i Aachen.[7]
Hans tidligere venn og kollega Robert Kempner (1899-1993) hadde i 1935 utvandret til USA og i 1945 var del av påtalemyndigheten under Nürnbergprosessene. Kempner hevdet overfor militærtribunalet i Nürnberg i 1945 at Globke ikke kunne anklages. Det ble ved avgjørelsen tatt særlig hensyn til Globkes kontakter med motstandsbevegelsen.[11]
I Nürnberg forsøkte Globke å renvaske innenriksdepartementet på bekostning av utenriksdepartementet.[13]
DDR førte i 1963 en rettssak mot Globke i Øst-Berlin. Formålet var åpenbart å skade Vest-Tyskland politisk. DDRs høyesterett dømte Globke in absentia til livsvarig fengsel.[11][7]
Virke etter andre verdenskrig
Konrad Adenauer ansatte Globke i 1949 som direktør med oppgaven å bygge opp kanslerkontoret i Bonn. I 1953 ble han utnevnt som statssekretær og Adenauers viktigste medarbeider. Globke ble gjerne karakterisert som Adenauers høyre hånd.[11]
Hans Globke anmeldte i 1964 Thomas Harlan for landsforræderi noe som førte til at Harlan på flere år ikke fikk fornyet passet og fikk problemer med å reise inn og ut av Vest-Tyskland. Harlan ble ikke dømt for noe i denne forbindelse. Harlan arbeidet med å avdekken farens, Veit Harlan, medvirkning til naziregimet og med å granske medskyldige til holocaust. Veit Harlan ble frikjent for medvirkning til regimets forbrytelser.[14][15][16][17][18]
Kritikk av Globkes stilling
Utnevningen til statssekretær ble møtt med sterk kritikk fra opposisjonen, SPD. Kritikken forsterket seg i 1956 og det ble påstått at han hadde hatt medansvar for at jøder måtte innføre navnene Israel eller Sarah i passene sine. I 1961 konkluderte statsadvokaten i Hamburg med at Globke ikke hadde hatt kontakt med Adolf Eichmann.[11]
Konrad Adenauer holdt hele tiden fast ved Globke på tross av all kritikk. En av Adenauers kommentarer var at - Man kaster ikke ut det skitne vannet, så lenge man ikke har noe som er rent.[11][19] Globke påvirket samtidshistorisk forskning slik at han til en viss grad unndro seg kritisk gransking.[12]
I 1963 ønsket Globke å slå seg ned i Sveits som pensjonist, men ble nektet oppholdstillatelse.[11] Ifølge New York Times bodde han delvis i Sveits og delvis i Bonn som pensjonist.[7]
Galleri
Globke skrev kommentarer blant annet til loven om beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære (Gesetz zum Schutze des deutschen Blutes und der deutschen Ehre).
^abcdefghSusanne Wirtz (15. februar 2016). «Biografie Hans Globke». LeMO-Biografien, Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 3.06.2017.
^David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan - Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies, redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214-226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33
^Sundermeier, Jörg (17. mars 2011). «Aus der Literataz: Thomas Harlans "Veit": Bis zum Ende unerlöst». Die Tageszeitung: taz (på tysk). ISSN0931-9085. Besøkt 23. mars 2020. «Doch während Italiener, Israelis, Polen und andere Thomas Harlan als Antifaschisten schätzten, wurde er in Deutschland gehasst. Der Staatssekretär im Adenauer'schen Kanzleramt, Hans Globke, Mitautor des Kommentars zu den Nürnberger Gesetzen von 1935, den sogenannten Rassegesetzen, stellt gegen Thomas Harlan Strafanzeige wegen Landesverrats. Daraufhin wird diesem der Reisepass nicht mehr verlängert.»
^McGlothlin, E. H., & Kapczynski, J. M. (Eds.). (2016). Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies (Vol. 3). Boydell & Brewer, s.222-223.
^Renz, W. (Ed.). (2012). Interessen um Eichmann: israelische Justiz, deutsche Strafverfolgung und alte Kameradschaften (Vol. 20). Campus Verlag.
^Solty, Ingar (2. januar 2015). «Post-Fascist Continuity and Post-Communist Discontinuity in German Cinema». Socialism and Democracy. 1. 29: 43–72. ISSN0885-4300. doi:10.1080/08854300.2014.998421. Besøkt 5. februar 2022. «The federal government, however, responded to these revelations in an increasingly authoritarian manner. At the Frankfurt Book Fair of 1967, the entire print-edition of the Braunbuch BRD was seized and withdrawn from circulation. Harlan was accused of treason by, of all people Hans Globke (co-author and commentator of the anti-Semitic Nuremberg Laws of 1935, who had now become Chancellor Konrad Adenauer's closest adviser), and was prevented from entering West Germany until well into the 1970s by the withdrawal of his passport.»
