Grevskapet Portugal (portugisisk: Condado de Portugal, Condado Portucalense, Condado de Portucale, i dokumenter fra perioden ble navnet Portugalia benyttet)[1] refererer til to påfølgende grevskap i middelalderen i regionen rundt byene Braga og Porto, i dag tilsvarer det kystområdet i nordlige Portugal eller omtrentlig dagens portugisiske provins Douro Litoral. Innenfor dette området ble identiteten til det portugisiske folket dannet. Det første grevskapet eksisterte fra midten av 800-tallet og fram til midten av 1000-tallet som et vasallrike eller føydalt len av kongedømmet Asturias, og senere underlagt kongedømmene Galicia og León, før det ble oppløst grunnet et opprør. En større enhet med samme navn ble etablert rundt 1095 som et len under kong under Alfonso VI av León og Castilla og varte fram til midten av 1200-tallet. Denne enheten omfattet også det tidligere grevskapet Coimbra (oppløst i 1091), deler av provinsen Trás-os-Montes, og deler av sørlige Galicia (hovedsakelig bispedømmet Tuy). Dette grevskapet utviklet seg til å bli det uavhengige kongedømmet Portugal.
Dagens portugisiske historieskrivning, for å unngå forvikling, kaller det første grevskapet for Condado de Portucale og det andre for Condado Portucalense.
Navnets opprinnelse
Grevskapets navn kommer fra stedsnavnet Portucale som fra 800-tallet var en by i nærheten av munningen av elven Douro, og kalt for Portus Cale («havnen Cale»). Opprinnelsen til dette stedsnavnet er imidlertid usikkert. En teori er at det kan synes å være en hybrid form fra det latinskePortus («havn») og greskekalós, καλός («vakker»), noe som ga betydningen «vakker havn».
En annen teori er at navnet er avledet fra den militære kultur som var bosatt i området i førromersk tid, galaicos o callaeci, «den gallisiske havn» eller «den kallaikiske havn», etter den iberisk-keltiske stammen i området, gallakerne (eventuelt kallaikerne). En alternativ forklaring er at navnet er avledet fra en gudinne som ble dyrket av denne stammen og kan være beslektet med den keltiske værgudinnen Cailleach i Irland og områdene rundt, basert på den kjente keltisk innvandring fra iberiske Galaecia.
En tredje teori er at ordet cale har betydningen vik, dal, bekk, elv på keltiberisk, noe som antyder eksistensen av en tidligere keltisk havn.[2] Dog, ytterligere en teori foreslår at Cale er avledet fra romerskeCaladunum, dens kobling er at den lå på en høyde.[3]
Forhistorie
Det er antatt at det eksisterte en bosetning ved munningen av elven Douro på tiden av den romerske invasjonen, men det er ikke bekreftet ved arkeologi eller andre måter, og det er ikke etablert en nøyaktig lokalisering.
Et kirkelig dokument på latin, Parrochiale suevum, skrevet på andre halvdel av 500-tallet, om administrative forhold, omtaler en landsby kalt for Castrum Antiquum Portucale på den venstre bredden av Douro, og en annen Portucale Castrum Novum, på den høyre bredden.[4]
Med den muslimske invasjonen av Den iberiske halvøy på 700-tallet, hadde Portucale allerede siden andre halvdel av 500-tallet vært sete for bispedømmet Portucalense, lokalisert i provinsen Gallaecia, og ble styrt av biskopen i Braga. Muslimene aksepterte ingen annen religion og bispedømmet overlevde ikke. Først etter frigjøringen av Porto i 868 ble det gjenopprettet.
Det første grevskap
Historien til grevskapet Portugal er tradisjonelt datert fra gjenerobringen av byen Portucale (Porto) ved Vímara Peres i 868. Han ble gjort til greve og gitt kontrollen over grenseregionen mellom elvene Lima og Douro av kong Alfonso III av Asturias. Sør for Douro ble et annet grevskap opprettet tiår senere da det ble grevskapet Coimbra etter at det ble erobret fra maurerne av Hermenegildo Gutiérrez. Det fjernet grenseregionen unna de sørlige grensene av grevskapet Portugal, men var likevel utsatt fra gjentatt muslimske angrep fra kalifatet Córdoba. Gjenerobringen av Coimbra i 987 av den islamistiske hærføreren Almanzor (Al-Hajib Al-Mansur) plasserte på nytt grevskapet Portugal langs den utsatte sørlige grensen av kongedømmet León for resten av epoken til det første grevskapets eksistens. Regionene i sør ble på nytt frigjort fra maurerne under styret til kong Ferdinand I av León og Castilla da byene Lamego ble erobret i 1057, Viseu i 1058 og til sist Coimbra i 1064.
Lederne av det første grevskapet Portugal nådde høyden av deres makt på slutten av 900-tallet da grev Gonzalo Menéndez kan ha benyttet tittelen magnus dux portucalensium («storhertug av Portugel») og hans sønn Menendo benyttet tittelen dux magnus («storhertug»). I 966 snikmyrdet Gonzalo sin overherre Sancho I av León. Kongen var blitt invitert på festmiddag og gitt forgiftet mat.[5][6] På slutten av 960-tallet ble landområdene herjet av angrep fra nordboere, vikinger fra enten Norge eller Danmark. I 968 ble Gonzalo Menéndez uvenner med kong Ramiro III av León over at sistnevnte nektet å slåss mot vikingene. Hans sønn Menendo hadde nære forbindelser med Ramiros rival og etterfølger, Bermudo II av León, og ble gjort til kongens alférez[7] og lærer for hans sønn, den framtidige kong Alfonso V av León. Etter at Alfonso etterfulgte sin far som konge kom Menendo til å fungere som regent for guttekongen og giftet ham med en av sine egne døtre og sikret således sin innflytelse hos kongen.
Det er blitt foreslått at det var den norske hærføreren Olav Digre, i henhold til Snorre SturlasonsHeimskringla, som angrep «Gunnvaldsborg», som kan muligens bli identifisert som en beskrivende toponymi som betyr «byen til González» (på latin *Gundisalvus-burgus), og drepte Menendo González i det som i dag heter Tui.[8]
Grevskapet fortsatte med ulik grad av selvstyre innenfor kongedømmet León, og i løpet av kortere perioder av deling, også under kongedømmet Galicia fram til 1071 da grev Nuno Mendes aktet å skaffe seg enda større uavhengighet fra sin overherre og gjorde opprør. Han ble beseiret og drept den 18. januar 1071 i slaget ved Pedroso i nærheten av Braga[9] av kong García II av Galicia som deretter erklærte seg selv som konge av Galicia og Portugal. Det var den første gangen en kongelig tittel ble benyttet i referanse til Portugal.[10] Det uavhengige grevskapet ble oppløst, dets områder forble innenfor kronen til Galicia som igjen ble underlagt de større kongedømmene til Garcías brødre, Sancho II og Alfonso VI av León og Castilla.
Det andre grevskapet
Det tidligere kongedømmet Galicia, den gang inkluderte det deler av dagens Portugal så langt sør som til Coimbra, ble gitt av Alfonso VI som et grevskap til sin svigersønn, franskmannen Raymond av Burgund. Imidlertid ble kongen bekymret for Raymonds voksende makt og i 1096 lot han Portugal skilles ut fra Galicia og ga dette området til en annen svigersønn, Henrik av Burgund, gift med Alfonsos datter utenfor ekteskap, Teresa av León.[11][12] Henrik valgte byen Braga som hovedkvarter for sitt nyopprettede grevskap, Condado Portucalense, kjent på denne tiden som Terra Portucalense'' eller Província Portucalense,[13] noe som varte helt til Portugal oppnådde sin uavhengighet, anerkjent av kongedømmet León i 1143. Dets områder omfattet mye av dagens portugisiske område mellom elvene Miño og Tajo.[13]
Grev Henrik fortsatt Reconquista, gjenerobringen, av vestlige Iberia og utvidet sitt grevskaps besittelser. Han var også involvert i en rekke intriger innenfor hoffet i León sammen med sin fetter Raymond og sin svigerinne, Urraca av Castilla, hvor han støttet Raymonds framgang i mot ytelse for løfter om selvstyre eller kanskje til og med også uavhengighet for Portugal. I 1111 erobret muslimene Santarém.[14] Da grev Henrik døde i 1112 var befolkningen i grevskapet Portugal, inkludert de mektige familiene, tilhengere av uavhengighet.
Henriks enke, Teresa, tok regentskapet på vegne av sin unge sønn og allierte seg med adelen i Galicia for å utfordre sin søster Urracas overherredømme. Teresa synes i 1117 enten selv kalle seg dronning eller bli omtalt som det i pavelige dokumenter, hvilket har fremmet påstanden at hun var den første faktiske monark av Portugal.[15] Men konfliktene med de geistlige og særlig hennes amorøse forbindelser med adelsmannen Fernando Pérez de Traba fra León (som en tid holdt makten i Galicia)[16] toppet seg. I 1121 ble hun beleiret og tatt til fange ved Lanhoso ved hennes nordlige grense mot Galicia av hennes søster Urraca. En fredsavtale ble forhandlet fram av erkebiskopene i Santiago de Compostela og Braga. Betingelsen var at Teresa skulle slippes fri om hun aksepterte å holde grevskapet Portugal som et len av kongedømmet León, slik hun opprinnelig hadde fått det.
Hennes egen sønn, Afonso Henriques, tok selv styringen av grevskapet i 1128 etter å ha beseiret sin mors hær i slaget ved São Mamede i nærheten av Guimarães.[17] Etter dette slaget, som har blitt stående i portugisisk historiografi som en begynnende hendelse for opprettelsen av kongedømmet Portugal, begynte Alfonso å stille ut et segl med et kors og ordet «Portugal». Han fortsatte å vinne slag, støttet av adelen fra provinsen Entre-Douro-e-Minho, og triumferte til sist i slaget ved Ourique i 1139 hvor han beseiret almoravidiske maurerne ledet av Ali ibn Yusuf. Det førte til at han ble utropt som konge av Portugal av sine soldater.[18] Uansett:
Selv da, mellom 1128 og 1139, brukte han aldri tittelen konge, men heller som princeps eller infante, noe som faktisk betyr at han ikke kunne løse saken om sin politiske kategori ved egen framstilling. Det innebærer at han måtte innrømme at dette var avhengig av samtykket til Alfonso VII, som faktisk var den legitime arvingen av Alfonso VI. Men, han benyttet heller ikke tittelen «greve» da det ville plassere ham i en klar posisjon av avhengighet overfor kongen av León og Castilla.[19]
Dette samtykket kom først i 1143 da hans i navnet overherre Alfonso VII av León og Castilla anerkjente den faktiske uavhengigheten til grevskapet Portugal som et kongedømme i fredsavtalen i Zamora, bevitnet av pavens representant, kardinal Guido de Vico. Ved denne avtalen bekreftet også paven Portugal som kongedømme og Afonso Henriques som dets konge.[20]
Teresa av Portugal (1112–1128, styrte som regent for sin sønn). Anerkjent som «dronning av Portugal» i 1116 av pave Paschal II, men tvunget gi avkall på Portugals uavhengighet i 1121, skjønt hun fortsatte å bli kalt for «dronning» i senere dokumenter.
Afonso (1112–1143). Utropt til konge av sine soldater i 1139, og anerkjent som uavhengig av kongen av León i 1143. Portugal ble anerkjent som et uavhengig kongedømme av pave Alexander III i 1179.
Referanser
^ Ribeiro, Ângelo; Hermano, José (2004): História de Portugal I — A Formação do Território, QuidNovi, ISBN 989-554-106-6
^ El-Hajji, Abdurrahman Ali (1965): «Christian States in Northern Spain During the Umayyad Period (138–366 A.H./A.D. 755–976): The Borders of those States, their kings, Internal Relations; Its Influence on their Relations and Motives for their Diplomatic Relations with the Muslims» i: Islamic Quarterly, 9 (1/2), s. 51
^ Collins, Roger (1983): Early Medieval Spain: Unity in Diversity, 400–1000, s. 242.
^ I middelalderens Iberia var en alférez en høytstående myndighetsperson i kongens husholdning.