Amerikansk håndgranat av type M22, tilsvarende den som ble brukt av granatmannen
Granatmannen betegnes som saken der en uidentifisert person i perioden 4. februar til 1. april 1965 plasserte ut håndgranater og granatfeller flere steder i Oslo - totalt fem hendelser som resulterte i tre eksplosjoner uten dødsfall. Saken forble uoppklart til tross for stor medieomtale og offentlig interesse for saken. Granatmannens handlinger omtales som terrorisme.[1][2][3][4]
Hendelsene
Den 4. februar1965 klokken 07.30 skjedde den første eksplosjonen ved Thunes vei på Skøyen. En 19 år gammel gutt på veg til Oslo handelsgymnasium kom ved et uhell over granatfellen som var festet i støtfangeren på en parkert bil. En fotgjenger som kom gående i motsatt retning gikk i gaten sammen med offeret på grunn av mye snø, og da tenåringen gikk ut i veikanten mellom et nettinggjerde og noen parkerte biler tok han med seg en ledning med foten som gjorde at granaten gikk av. 19-åringen hadde rukket å gå noen meter forbi bilen før granaten ble utløst og ble påført splintskader i ryggen, men overlevde.[5]
På kvelden samme dag skjedde en tilsvarende eksplosjon ved Colletts gate og Uelands gate i Iladalen. En granatfelle var skjult i noen busker med en utløser festet igjen i en parkert bil. En 25 år gammel mann på veg hjem fra byen ble denne gangen truffet i bakhodet av en splint fra eksplosjonen. Mannen overlevde skadene.
22. februar 1965 skjedde så den tredje episoden. «Granatmannen» hadde plassert nok en granatfelle, denne gang ved Svalbardveien i et boligområde på Vinderen. En tråd festet til en granat var festet ved en hageport, men ble oppdaget av en kvinne på veg ut for å hente morgenavisen, som fikk varslet politiet før den ble utløst. Dette gjorde at politiet på sin side kunne granske fellen i detalj.
5. mars 1965 rundt klokken 21.20 skjedde den fjerde hendelsen. På Kjerringstien, som er en gangvei mellom Glads vei og Kapellveien på Grefsen, løp to unge gutter på 15 år rett over en snubletråd. Granaten gikk av på kort hold, men på grunn av den bratte nedoverbakken slo splintene over hodet på guttene. Guttene fortalte politiet senere at de hadde observert en mann med hatt og frakk ved inngangen til stien.
Den siste relaterte hendelsen skjedde 1. april, da to gatefeiere oppdaget håndgranater pakket inn i avispapir ved Fridtjof Nansens vei og Colosseum kino. Fellen var ikke utplassert, håndgranatene gikk ikke av, og en regnet i ettertid med at «Granatmannen» hadde blitt forstyrret.
Etterforskningen
Etter den andre hendelsen i begynnelsen av februar 1965 ble det klart at det ikke var et enkelttilfelle, og politiet i Oslo økte følgelig sin etterforskningskapasitet betraktelig under ledelse av kriminalsjef Lars L‘Abée-Lund og blant andre overkonstabel Reidar Bjørn-Larsen i det som ble den til da største politietterforskningen i Norge etter andre verdenskrig.[6]
4 av de 5 eksplosjonene skjedde på en onsdag mellom kl 19 og 21, og snart ble granatmannen på folkemunne omdøpt fra «dynamittmannen» til «onsdagsmannen». Da alle eksplosjonene fant sted innenfor en nokså begrenset område i Oslo, ble det hver onsdag kveld i mange uker etablert overvåkning i en ring rundt sentrum av 500 politifolk, i både uniform og sivil. Sivilkledde politikvinner spaserte rundt med mannlige kolleger som om de var kjærestepar, mens en stor reservestyrke holdt seg klar til øyeblikkelig utrykning. Men «onsdagsmannen» lot aldri høre fra seg igjen.[7]
Granatene ble sporet til et ran fra et våpendepot i Sessvollmoen leir. Ialt 44 granater var savnet, så 38 manglet fortsatt da alt roet seg. Politiet hadde grunn til å frykte at gjerningsmannen kunne slå til på 17. mai. Ett av sporene var bruken av en spesiell messingtråd til granatfellene, men opprinnelsen til denne ble aldri funnet. En stund hadde politiet over tusen mistenkte,[8] men klarte ikke å finne noen som ble tiltalt, og til sist ble saken henlagt med ukjent gjerningsmann.
En politimann ble mistenkt for å stå bak hendelsene. Han begikk selvmord i 1966, og ved ransaking av hjemmet ble det funnet både granater og liner. I en rapport til politisjefen året etter ble dette imidlertid ikke nevnt, og saken er fortsatt uoppklart.[9]
