Gododdin var et brytonisk folk i nordøstlige Britannia (i dagens nordøstlige England og sørøstlige Skottland) i tiden etter den romerske tiden og tidlig middelalder, best kjent som emne for walisiske diktet Y Gododdin fra kanskje begynnelsen av 500-tallet, tilskrevet dikteren Aneirin. Navnet Gododdin er en moderne walisisk form, avledet, via gammelwalisisk Guotodin fra det brytoniske ordet Votadini, attestert i latinske tekster.[1]
Kongedømmet Gododdin
Det er ikke nøyaktig kjent hvor stort kongedømmet Gododdin var, men det strakte seg muligens fra området Stirling til kongedømmet Bryneich (Bernicia), og omfattet det som i dag er Lothian og de skotske grenseområdene i det østlige Skottland. Det grenset i vest til det brytoniske kongedømmet Strathclyde, og i nord til Piktland. De som levde i området Clackmannanshire var kjent som Manaw Gododdin.[2] I henhold til tradisjonen levde de lokale kongene i denne perioden både ved Traprain Law og Din Eidyn (i dag Edinburgh, fortsatt kjent som Dùn Éideann på skotsk-gælisk), og sannsynligvis også ved bygdeborgen Din Baer (Dunbar).[3]
I dragsuget av den romerske tilbaketrekning rundt år 410 synes det som om Coel Hen (også kjent i den tradisjonelle barnesangen Old King Cole), som forskeren John Morris foreslo kunne ha vært den siste av de romerske Duces Brittanniarum (hertuger av britonene), å ha tatt kontrollen over den nordlige hovedstaden ved Eburacum (York) og blitt noe tilsvarende som en overkonge av nordlige Britannia. («Britannia» i denne sammenhengen innbefattet ikke landområdene til pikterne helt nord i dagens Skottland), og hersket over hva som hadde vært de nordlige provinsene, muligens også landområdene til votadiniene. Dette området ble kjent i senere diktning som Hen Ogledd. Etter at han døde ble de nordlige områdene delt. Rundt 470 var det meste av votadinienes landområder blitt til kongedømmet Gododdin, mens den sørlige delen av deres områder mellom elvene Tweed og Tees (omtrentlig dagens moderne Northumberland og grevskapet Durham) synes å ha blitt et eget kongedømme som da ble kalt for Bryneich (senere Bernicia).
Kongene av Gododdin
Gododdins konger har blitt identifisert med de av Lothian og det er antatt at det er de som er nedtegnet i en eksisterende stamtavle.[4] Kong Leudonus, som har gitt navn til Lothian, er husket i en lokal legende om sankt Kentigern (også kjent ved hans tilnavn Mungo). Cunedda, den legendariske grunnleggeren av kongedømmet Gwynedd i nordlige Wales, er antatt å ha vært en krigsherre fra Manaw Gododdin som utvandret sørvestover omtrent på denne tiden.[5]
Senere historie
På 500-tallet ble Bryneich invadert av anglere, og landet ble deretter kjent som Bernicia. Anglerne fortsatte å presse videre mot nord. Rundt år 600 skal rundt 300 utvalgte krigere fra Gododdin ha falt i slaget ved Catraeth (bortimot sikkert Catterick i North Yorkshire), noe som ble nedtegnet og hyllet i Aneirins poetiske syklus Y Gododdin.
I 638 kom festningen Din Eidyn under beleiring og kan ha falt til anglerne, ettersom det synes som om Gododdin kom under styret til Bernicia på samme tid. I hvilken grad befolkningen ble erstattet eller assimilert er ukjent. Bernicia ble deretter en del av det angelsaksiske Northumbria, og i 954 ble det erobret av det norrøne kongedømmet York. Kort tid etter ble York underlagt et samlet England før kong Malcolm II i 1018 la områdene helt ned til elven Tweed under skotsk styre.
Se også
Referanser
- ^ Klaudios Ptolemaios: Geographia / Geografike hyfegesis (ca. 100-tallet e.Kr.)
- ^ Watson, 1926; Jackson, 1969
- ^ Dun eller din betyr borg på keltisk/gælisk
- ^ «Pedigree 16» of Harleian MS 3859
- ^ Nennius (red.), Historia Britonum (ca. tidlig på 800-tallet)
Litteratur
- Armit, Ian (1998): Scotland's Hidden History (Tempus i assosiasjon med Historic Scotland) ISBN 0-7486-6067-4
- Jackson, Kenneth H. (1969): The Gododdin: The Oldest Scottish poem (Edinburgh: University Press)
- Morris, John (1973): The Age of Arthur (London: Weidenfeld & Nicolson) ISBN 0-297-17601-3
- Piggott, Stuart (1982): Scotland Before History (Edinburgh: University Press) ISBN 0-85224-348-0
- Watson, W.J. (1926, 1986): The History of the Celtic Place-Names of Scotland: being the Rhind lectures on archaeology (expanded) delivered in 1916. (Edinburgh, London: W. Blackwood & Sons, 1926; Edinburgh: Birlinn, 1986, nytrykk). ISBN 1-874744-06-8
Eksterne lenker
Autoritetsdata
