Han ble biskop av Modena i 1529 i en alder av tyve år. Utnevnelsen ble forsøkt forhindret av Ippolito II d'Este som mente at stillingen var blitt lovet ham. Han fikk hertug Alfonso av Ferrara til å innta bispestolen med makt, og konfiskerte alle dens inntektsbringende rettigheter.[trenger referanse] Paven bad imidlertid keiser Karl V om hjelp i 1531 og klarte således året etter å få Morone på plass i Modena mot at Morone betalte d'Este en årlig pensjon på 400 dukater.
Paven satte ham senere inn i diplomatiske oppdrag i Sentral-Europa for å stanse eller inndemme reformasjonen.[trenger referanse]
Pave Paul IV degraderte ham offentlig, og sperret han inne på Engelsborgen på grunn av mistanke om luthersk heresi i 1557.[trenger referanse] Men en granskning foretatt av kardinal Michele Ghisleri (den senere pave Pius V) førte til at han i 1559 ble frikjent og gjeninnsatt i kardinalsverdigheten. Kardinal Morone kunne da ha fått sin frihet, men han nektet å forlate fengselet inntil Paul IV offentlig innrømmet sin feilvurdering.[trenger referanse] Men paven døde kort tid etter uten å ha gjort det.
Under konklavet 1559-1560 ble han så offentlig rehabilitert. Han fikk deretter en rekke fremtredende embeder og oppgaver for Pavestolen, og ble også igjen utnevnt til biskop av Modena.
Referanser
^abAutorités BnF, BNF-ID 119639307, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]