Sankt Gildas (født ca. 500, død 570) var en britonskprest i det som i dag er Storbritannia. Han er en av de best dokumenterte kristne på De britiske øyer i denne tiden. Han var kjent for sin lærdhet og sin litterære stil ga ham betegnelsen Gildas Sapiens (Gildas den vise). Hans verk De Excidio et Conquestu Britanniae (Om Englands ødeleggelse og erobring) er en av de få samtidige kilder som finnes det sub-romerske Britannia. Han ble innsatt i kirken og i sine verker dyrker han klosteridealet. Fragmenter av brev som han skrev viser at han skrev et regelverk for klosterliv som var noe mindre strengt en de regler som hans samtidige, sankt David av Wales, skrev. Forskeren David N. Dumville mener at han var læreren til Vennanius av Findbarr, som i sin tur var læreren til Columba av Iona.
Liv og virke
Det er etterlatt to vita, helgenbiografier om Gildas: den tidligste ble skrevet av en munk på halvøya Rhuys i Bretagne, muligens på 800-tallet; den andre ble skrevet av walisiskeCaradoc av Llancarfan, en venn og samtidige av Geoffrey av Monmouth, og ble skrevet en gang midten av 1100-tallet. Caradoc, som antagelig skrev ved Llancarfan i Wales, nevner ikke noen forbindelse med Bretagne, og det er mulig at Gildas av Britannia og Gildas av Rhuys var to adskilte personer. I andre detaljer utfyller dog de to biografiene hverandre.
Rhuys
Den første helgenbiografien, skrevet ved Rhuys av en ikke navngitt skriver, forteller at Gildas var sønn av Caunus (Caw), født i distriktet Alt Clut i Hen Ogledd, det brytonsktalende området i nordlige Britannia. Han ble satt i fostring hos sankt Hildutus (Illtud av Wales) i klosterskolen ved Llan Illtud Fawr sammen med Samson av Dol og Paul Aurelian (Paulinus Aurelianus). Han dro senere til Iren (Irland) for å fortsette sine studier. Etter å ha blitt ordinert som prest dro han tilbake til Hen Ogledd for å preke for hedningene. Sankt Brigidda (Brigid av Kildare, død 524) ba om et tegn og Gildas fikk gjort en klokke som ble sendt til henne. Ainmericus (Ainmuire mac Sétnai, 566-569), overkonge av Irland, ba Gildas om å gjeninnføre kirkeorden, noe han også gjorde. Han reiste til Roma og deretter til Ravenna.
Han kom så til Bretagne og bosatte seg på øya Rhuys,[1] hvor han levde et ensomt liv. Senere bygde han et kloster her. Han reiste et oratorium (bønnerom) ved bredden av elven Blavetum (elven Blavet). Ti år etter at han hadde forlatt Britannia skrev han en epistelbok hvor han irettesatte fem av de britiske kongene. Han døde ved Rhuys den 29. januar og hans legeme ble i henhold til hans ønsker plassert i båt og satt i drift.[2] Tre måneder senere, på den 11. mai, fant menn fra Rhuys båten i en vik med Gildas' lik fortsatt intakt. De tok med seg liket tilbake til Rhuys og gravla det der.
Caradoc av Llancarfan, påvirket av Geoffrey av Monmouth og hans normanniske patroner, og lånte fra helgenbiografien Livet til Cadoc og andre kilder, malte et annerledes bilde enn hva som er nevnt over. Hans helgenbiografi over Gildas hevder at han ble utdannet i Gallia, trakk seg tilbake i ensomhet ved landsbyen Street i nærheten av Glastonbury. Han skal ha bygd en llan, en eneboerplass med en kirke dedikert treenigheten og en innhegning. Rester av plassen som forbindes med han er synlig ved kirken Holy Trinity i Street. Etter sin død ble han gravlagt ved klosteret Glastonbury Abbey. Det er blitt hevdet at denne informasjonen kan være propaganda fra klosterets side som ønsket å knytte navnet av helgen til seg.
Caradoc forteller en historie om hvordan Gildas blandet seg inn mellom kong Arthur og en viss kong Melwas av «Sommerlandet» (Gwlad yr Haf, Somerset) som hadde bortført Guinevere og ført henne til hans festning ved Glastonbury. Hit kom Arthur og beleiret stedet. Den fredsmeglende helgenen overtalte Melwas til å sette Guinevere fri og de to kongene inngikk fred med hverandre. Det er den tidligste bevarte opptreden av fortellingen om Guineveres kidnapping som ble vanlig i senere litteratur. Biografier over personer fra denne tiden som er skrevet så lenge etter blander nesten alltid sammen myte og virkelighet. Om dette skjedde eller om det bare er en del av Arthurlegenden er helt uvisst.
Caradoc forteller også at brødrene til Gildas gjorde opprør mot Arthur og nektet å anerkjenne ham som deres overherre. Arthur forfulgte Huail ap Caw, den eldste av brødrene, og drepte ham. Gildas prekte i Armagh i Irland på denne tiden, som ifølge Annales Cambriae fant sted i 565, og han ble fylt med sorg over nyheten om brorens død. At Arthur drepte broren, slik Caradocs Vita forteller, kan det være årsaken til at heltekongen ikke nevnes i Gildas' De Excidio Britanniae. Huails fiendskap med Arthur var øyensynlig et populært emne: han er også nevnt som en fiende av Arthur i den walisiske prosafortellingen Culhwch og Olwen, skrevet en gang rundt 1100.
I henhold til dateringene i Annales Cambriae ville Gildas ha vært en samtidig med kong Arthur. Imidlertid nevner hans egne verker aldri Arthur med navn.
En sterk tradisjon i nordlige Wales plasserer halshoggingen av Gildas bror Huail ap Caw ved Ruthin, hvor man mener at steinen hvor han ble henrettet er blitt bevart i byens torg. En annen bror av Gildas, Celyn ap Caw, var basert ved Garth Celyn på nordkysten av Gwynedd sammen med landområdet i det nordøstlige hjørnet av Angelsey.
Gildas er blitt kreditert med en hymne kalt Lorica eller «Brystpanser», en bønn for frelse fra det onde og som inneholder levninger av hiberno-latin. Et ordtak er også tilskrevet Gildas: mab y Gaw in the Englynion y Clyweid[3]
I Bonedd y Saint (Helgenenes avstamming) er Gildas nedtegnet for å ha hatt tre sønner og en datter. Gwynnog ap Gildas og Noethon ap Gildas er nevnt i de tidligste traktater, sammen med deres søster Dolgar. En annen sønn, Tydech, er nevnt i et senere dokument. Iolo Morganwg legger til sankt Cenydd til listen.
Gildas' hovedverk, De Excidio et Conquestu Britanniae (Om Englands ødeleggelse og erobring), er en preken i tre deler som fordømmer sine samtidige, både sekulære og religiøse. Den første delen består av Gildas' forklaring av sitt verk og en kort fortelling om romersk Britannia fra den erobring og fram til hans egen tid. Han beskriver romernes handlinger og misnøyen til britonerne hvor britonerne gjorde en siste anmodning om militær støtte fra den bortreise romerske militære.
Han refset britonerne for deres synder mens han på samme tid fremmet helter som Aurelius Ambrosius. Gildas er den første til å beskrive denne som en leder av motstanden mot sakserne. Han nevner seieren i slaget ved Mons Badonicus som i senere tekster er blitt tilskrevet kong Arthur, skjønt Gildas er uklar på hvem som ledet slaget.
Del to besto av fordømmelsen av fem britonske konger, Constantine, Aurelius Conanus, Vortiporius, Cuneglas, og Maelgwn. Ettersom Gildas er den eneste samtidige som gir informasjon om disse er denne delen av særlig interesse for forskere av britisk historie.
Del består av et tilsvarende angrep på presteskapet i hans tid.
Referanser
^Øya Rhuys er i dag forbundet med fastlandet som en halvøy.
