Vico regnes som en av grunnleggerne av moderne samfunnsvitenskap.[trenger referanse] Han mente at menneskene bare kan erkjenne fullt ut det de selv har skapt.[trenger referanse] Den delen av virkeligheten som er skapt av oss (samfunnet og dets historie) er sikker kunnskap, mens naturen, som ikke er skapt av mennesker, er mer usikker.[trenger referanse]
Liv og virke
Bakgrunn
Vicos far var en napolitansk bokhandler og moren var datter av en hjulmaker. Etter å ha måttet avslutte flere påbegynte skoleløp og dertil vært avvisende til jesuittenes skolastikk,[trenger referanse] fikk han sin utdannelse i hjemmet. Han ble rammet av tyfus i 1686.
Undervisning
Etter å ha frisknet til tok han tjeneste som lærer i Vatolla, sør for Salerno, og der ble han i ni år.
Giambattista Vico
I 1699 giftet han seg med barndomsvennen Teresa Destito, og samme år fikk han et professorat i retorikk ved universitetet i Napoli. I hele sin karriere forsøkte han å få en stilling i rettslære, som var høyere aktet, men uten å lykkes.[trenger referanse] Han ble imidlertid i 1734 utnevnt til kongelig historiograf hos kong Karl III av Napoli, noe som innbragte ham en vesentlig høyere lønn enn professoratet.[trenger referanse]
Han gikk imidlertid senere tilbake til sin stilling ved universitetet, men dårlig helse førte til at han trakk seg tilbake i 1741, og ble etterfulgt i professoratet av sin sønn Gennaro.
Han døde i sitt hjem i Napoli i 1744.
Retorikk og humanisme
Vicos retoriske teorier er en kombinasjon av hans humanisme og pedagogiske intensjoner.[trenger referanse] I egenskap av kongelig professor i latin hadde han som oppgave å utdanne traktens begavelser og fremtidige ledere i retorikk og forberede dem for studier i rettsvitenskapen.
Han argumenterer i sin tale De Studiorum Ratione i 1708 for at samtlige som tenker seg et offentlig liv burde lære seg å argumentere såvel for sitt eget som for sin motparts standpunkt, dette for å lære seg å kunne utskille de mest holdbare standpunktene og forutsi hvordan motstandere skulle kunne angripe dem.[trenger referanse] Vicos retorikk har fundament i klassiske kilder og Aristoteles' syn på deres funksjon av argumentering.[trenger referanse] Hans tilbakekobling til de klassiske kilder plasserer ham i den humanistiske tradisjon, og likeså det faktum at han går inn for det sivile liv og profesjonalisme.[trenger referanse]
Han skriver selv i sine memoarer at han flyttet tilbake til Napoli for å fordype seg i Descartes' naturlære.[trenger referanse] Descartes var en filosof som var på mote den gang.[trenger referanse] Hans betydning lå hovedsakelig i vekten på vitenskapelig verifikasjon; et grunnleggende begrep i retorikken. I De Italorum Sapientia hevder Vico i motsetning til Descartes at sannhet forstås ved en konstruksjon, forestillingen eller oppfinning, og ikke ved observasjon.[trenger referanse]
I stedet for å se fornuften som en kjede av verifiserte aksiomer, mente Vico at kunnskap bare kan nås om slikt som man kan skape, slikt som blir til ved ens egne gjerninger.[trenger referanse] Naturen kan man ikke forstå – det er bare Gud som kan det, for Gud har skapt den. Det mennesket derimot kan nå kunnskap om, er slikt som det selv har skapt: sin historie, matematikk og så videre.[trenger referanse] Dette er blitt kalt verum factum-prinsippet.
Scienza Nuova: Ricorsoteorien
La scienza nuova
Vico begynte å skrive på Scienza Nuova (egentlig Principi di una scienza nuova d'intorno alla comune natura delle nazioni) på oppdrag av kardinal Corsini, den senere pave Klemens XII, men han dro senere tilbake sin finansielle støtte. Den første utgaven ble publisert i 1725, en andre omarbeidet utgave i 1730, og en tredje i 1744, men ingen av dem fikk noen større oppmerksomhet i Vicos levetid.
I Scienza Nuova tillemper Vico verum factum-prinsippet i en teori om historien. Naturen kan ikke mennesket få kunnskap om; man kan ikke forestille seg hvordan de er å være noe annet enn et menneske, men derimot kan mennesket ha kunnskap om historien som er det egen skapelse. Han mener at sivilisasjoner inntrer syklisk i tre faser.[trenger referanse] Hver fase karakteriseres av distinkte politiske og sosiale særtrekk, og symboliseres av litterære troper og symboler.[trenger referanse]
Giganti - den primitive eller gudommelige fase, lignes ved metaforen for at den likestller de gudommelige og naturlige fenomener; en fase med en poetisk karakter og fantasi, med et metafysisk syn på verden.[trenger referanse] I den første fasen skapes lover for de enkelte. Denne fase hadde opptrådt i det antikke Hellas, Roma og Europa.
Den menneskelige fase, lignes ved ironien og kjennetegnes av populisme og demokrati og allmenne lover. I denne fasen er rasjonalismen utpreget, noe som fører til barbarie della reflessione, barbari av refleksjon, og sivilisasjonen går stadig mer over i den poetiska era.[trenger referanse]
Dette var ikke ment som en estetisk betraktning av historien, men som en epistemologisk.[trenger referanse] De første mennesker kunne ikke ta til seg rasjonalisme, men tenkte i poetiske baner, og utviklet sensus communis, en kollektiv bevissthet.[trenger referanse] Selve syklusen kalte Vico storia ideale eternal, den evige idealhistorien.
Denne teorien var den første europeiske teori om samfunnets utvikling, og Vico blir derigjennom en viktig inspirasjonskilde til Auguste Comte og sosiologiens fødsel.[trenger referanse]
.jpg)
