Hans første ekteskap var med skuespilleren Silvia Maklès i 1928; de ble skilt i 1934, og hun giftet seg senere med psykoanalytikeren Lacan. I 1931 møtte Bataille forfatteren Colette Peignot, som deltok i mange av Batailles okkulte eskapader og ritualer før hun døde i 1938.[7][8] Deres forhold har blitt beskrevet som en «søken mot en kommunion» og et «hellig fellesskap». I 1946 giftet Bataille seg med Diane de Beauharnais, og med henne fikk han en datter.[9][10]
Oppvekst
Georges' far, Joseph-Aristide Bataille, giftet seg med Marie-Antoinette Tournadre da han var 35 år. Han var først kasserer ved et fengsel (maison centrale i Melun ), deretter tobakkshandler. Han var 42 år da Georges ble født. Martial, den eldste sønnen, skulle senere komme til å uttrykke motstand og misnøye da Georges i et intervju med Madeleine Chapsal i 1961 hevdet at faren var sinnssyk.[11] Joseph-Aristide led av syfilis, som først manifesterte seg mellom de to sønnenes fødsel, og tiltok ytterligere raskt. Da Georges ble født var faren nærmest blind, og lam i alle ledd, hvilket Bataille beskrev (lettere fiksjonalisert) i romanen Øyets historie.[12]
Georges var ikke mer enn tre år gammel da han fikk se sin far oppleve voldsomme symptomer fra sykdommen: store smerter, mangel på kontroll over lukkemusklene, hjerte- og lungefeil, samt andre sjenerende uhell.[13] Georges elsket likefullt sin far, som var nesten lik «et dyr». Han verdsatte faren meget høyt, men hans kjærlighet ble sterkt svekket da faren viste tegn på galskap. Georges la merke til dette rundt 1911, da han var fjorten, og kjærligheten ble langsomt omdannet til forakt. Dette tiltok da storebroren Martial ble sendt ut til fronten under første verdenskrig. Dette kan forklare de avvikende oppfatningene de to brødrene hadde om faren: Martial var nemlig ikke hos den syke faren i dennes siste levetid. I blinde ropte faren obskøniteter av seksuell karakter mot legen som var kommet for å pleie ham, og også til sin kone som i en periode hadde mistet forstanden. Dette kommer frem i de siste kapitlene i Øyets historie hvor Georges Bataille bruker fiktive, litterære grep for å fortelle om ekte opplevelser han hadde hatt med faren.[14][15]
Ved et senere tidspunkt (1898, 1899, eller 1900) flyttet familien til Reims, antakeligvis på grunn av at faren også hadde blitt institusjonalisert der. Marie-Antoinette skulle komme til å overleve sin ektefelle med 15 år, og levde de siste årene sammen med sine barn, uten noen videre tegn til sinnsforstyrrelse.[14] Det vites i det hele tatt lite om barndommen til Georges, utenom det han selv fortalte om minnene med foreldrene, ofte gjennom fiksjonens slør. Disse barndomsminnene handler nesten utelukkende om farens åndelige og fysiske sykdom. Bataille skrev i Himmelens blå at han gjerne likte å såre seg med fyllepennen sin, «for å herde seg mot smerten», uten at det vites sikkert at han refererte til noe han selv hadde opplevd, eller bare fantasert.[16] Bataille skrev det heller aldri rett ut, men han var allikevel lenge overbevist om at faren hadde hatt pederastiske, incestuøse tilbøyninger, og til og med forgrepet seg på sine egne barn.[17]
I et upublisert skrift kalt Le Rêve («drømmen»), beskrev Bataille faren som svært motbydelig og frastøtende.[18] Bataille ble til slutt overbevist om at farens overgrep ikke kunne ha funnet sted i kjelleren (slik han opprinnelig fortalte), siden faren var lam, men det er fremdeles mulig at enkelte av farens gester og nykker kunne ha blitt oppfattet som sterkt frastøtende og obskøne.[17] Det er denne traumatiserende atmosfæren som Bernard Noël beskriver i sin La Maladie de la chair.[19]
Georges gikk på skole i Reims helt til classe de première, og fortsatte deretter på collège d'Épernay hvor han også bodde etter eget ønske. Han fikk sitt artium-diplom (baccalauréat) i 1914.[20]
En del valg i Batailles livsløp kan være vanskelige å forstå, for ikke å si komplett ubegripelige. Hvorfor uttrykket han i 1914, at hans kall i denne verdenen var å skrive, og ikke minst utvikle en «paradoksal filosofi»?[21] Han var sytten år på dette tidspunktet, og lite kan forklare hvorfor han fant Gud på akkurat dette tidspunktet: faren var ikke religiøs, og moren var apateistisk. Han konverterte august 1914 i den romersk-katolske kirkenNotre-Dame de Reims. Likefullt skal det blant Batailles biografer ha eksistert en hvis uenighet angående hans dåp, og når den skal ha funnet sted. I utgaven fra Bibliothèque de la Pléiade angir Marina Galletti datoen 7. august 1898 i Reims.[22] Frédéric Aribit, i boka André Breton, Georges Bataille : le vif du sujet, hevder at døpsåret var 1898.[23] Hvilket underbygger at Georges' foreldre lot ham bli døpt litt før han ble ett, mens de ennå var irreligiøse, eller uinteresserte i religion. En annen Bataille-ekspert, Pierre Prévost, gir et annet årstall: 1914, da Bataille skal ha vært 17 år.[24] I september samme år, etter Tysklands krigserklæring, flyttet Georges med moren og broren: de bosatte seg i Riom-ès-Montagnes i Cantal. Faren kunne ikke lenger røre på seg, og ble etterlatt til en vaskehjelp som tidvis hjalp ham. Georges skal ifølge Surya ha følt på en viss skyldfølelse og sorg over denne avskjeden, spesielt siden han aldri skulle få se sin far i levende live igjen: Joseph-Aristide døde den 6. november 1915.[25]
Bibliografi i utvalg
(1928): Histoire de l'oeil (under pseudonymet Lord Auch) (på norsk, Øyets historie 2002. Oversatt av Thomas Espedal)
(1937): Madame Edwarda (under pseudonymet «Pierre Angélique»)
(1943): L'expérience intérieure
(1945): Le Bleu du ciel (på svensk, Himlens blå 1990)
(1949): La part maudite (på svensk, Den fördömda delen 1991)
^Hans første utgivelse, under pseudonym i 1928: Je suis né d'un père P.G qui m'a conçu déjà aveugle et qui peu après ma naissance fut cloué dans son fauteuil par sa sinistre maladie, Øyets historie, O.C. I, p. 75, sitert etter Surya 2012, s. 17. «Jeg ble født av en paralysert far som allerede ved min fødsel var blind, og kort tid etter min fødsel forble lenket til sin stol pga. denne grusomme sykdommen.»
^[I]l lui arrivait par exemple de conchier ses culottes. O.C. I, s. 76, sitert etter Michel Surya, s. 19. «det hendte for eksempel at han gjorde i buksa»
^Dis donc, docteur, quand tu auras fini de piner ma femme– Histoire de l'œil, s. 77, «fortell meg, herr Doktor, når du er ferdig med å knulle min kone.»
^Je le vois avec un sourire fielleux et aveugle étendre des mains obscènes sur moi. Ce souvenir me paraît le plus terrible de tous, O.C. II, s. 10. «Jeg så ham strekke seg mot meg med sine motbydelige hender, iført et blindt, ondskapsfullt smil. Dette minnet var for meg det aller verste.»
^Noëls fortelling underbygger det som Michel Surya har hevdet, angående de mulig incestuøse tilbøyningene til faren. Faren blir her fremstilt som déchet («vrak»), cadavre vivant («levende lik»), bien pire que la mort («verre en døden»), la mort vivante («døden på to bein»), La Maladie de la chair, Éditions Ombres, 1995, s. 39. I denne teksten finner man også de fleste interessene som opptok Bataille: døden og gleden før døden, obskønitet, ekstasen, oppofring, frykt.
Campillo López, Antonio. Motstand mot økonomien. Tekster om Georges Batailles tenkning. Oversatt av Pål Jakob Walstad. Molde: A Void Book Publishing, 2010. ISBN 978-8-29984-040-8.
Madsen, Ole Jacob. Overskridelsens problem. En topografisk analyse av modernitetskritikk og tradisjonsbrudd hos Nietzsche, Bataille, Blanchot, Baudrilland og Virilio, Hovedfagsoppgave i filosofi, Universitetet i Bergen, 2006.
