Apateisme er betegnelsen på en filosofisk holdning til religion som går ut på at det er likegyldig hvorvidt Gud eksisterer eller ikke. Den skiller seg fra andre ikketeistiske retninger som ateisme, agnostisisme og ignostisisme/teologisk nonkognitivisme.[1] Ateisten sier: «Jeg tror ikke på Guds eksistens», agnostikeren sier: «Jeg vet ikke om Gud eksisterer.», mens en ignostiker sier: «Jeg aner ikke hva du snakker om, når du sier: Gud eksisterer».[2]
Apateisme må altså heller ikke forveksles med ignostisisme, i det ignostikeren hevder at dersom noen (mot formodning) kom opp med en koherent definisjon av ordet «Gud», ville det sannsynligvis være interessant å definere dennes eksistens. Mens synspunktet til apateismen er at det uansett definisjon av Gud ikke er noe å bry seg om hvorvidt Gud eksisterer eller ikke. Mange apateister er troende kristne eller mosaiske. Til og med folk som går i kirken regelmessig kan være, og er ofte, regnet blant apateistene.,[3]
Historie
Det er rimelig å anse Kant som en forløper for apateismen med sin definisjon av filosofisk indifferentisme[4] i sin Kritikk av den rene fornuft. Ifølge Kant er indifferentisme en ekstrem form for skeptisisme som hevder at det er ingen rasjonell grunn for å akseptere noen som helst filosofisk påstand.[5] Anvendt på religion skulle dette tilsi at "det er ingen grunn til at den ene religion eller filosofi er en annen overlegen."
Det eldste kjente utsagnet some er klart apateistisk stammer fra den franske syttenhundretallsfilosofen Denis Diderot, som I et svar på hvorvidt han var ateist skal ha svart:[6]
«Det er svært viktig ikke å forveksle giftkjeks med persille; men slett ikke å tro på Gud.»
Selv om vi altså finner røttene til apateismen tilbake i opplysningstiden, har det inntil forholdsvis nylig vært vanlig fra religiøst hold å anse all opposisjon som enten kjettersk eller ateistisk. Det siste har i stor grad vært oppfattet som ensbetydende med umoralsk atferd, dovenskap, uvitenhet og blasfemi. Unntaket har vært erklært ateistiske samfunn som de kommunistiske i det 20. århundre. Så sent som i 1961 skrev den franske katolske filosofen Étienne Borne: "Praktiserende ateisme er ikke (bare) fornektelsen av Guds eksistens, men en fullstendig gudløshet i gjerning; det er et moralsk onde og innebærer ikke (bare) en fornektelse av den moralske lovens absolutte gyldighet, men simpelthen et opprør mot denne loven."[7]
Étiennes holdning, slik den kommer til uttrykk ovenfor, er nok noe ekstrem, men offisielle skrifter fra den katolske kirken sammenfatter gjerne alle ateistiske, materialistiske, panteistiske og agnostiske filosofier, på linje med pluralistisk religiøs filosofi, slik som Rousseaus naturfilosofi i begrepet indifferentisme .[8]
Det har dermed gjerne vært et skarpt og unyansert skille mellom de troende og ateistene, hvor det gjaldt å bekjempe hverandre med gudsbevis og motbevis og for øvrig alle maktmidler. Først parallelt med utviklingen av kulturrelativismen og tilhørende moralsk relativisme på slutten av det 20. århundre har pragmatisk ateisme kommet i et mer positivt lys, spesielt etter år 2000, hvor blant annet journalisten Jonathan Rauch framhever apateismen som ”et produkt av en bevisst kulturell anstrengelse for å tøyle religiøs tankegang, og ofte en like bevisst personlig anstrengelse for å mestre sine åndelige lidenskaper.”[9]
