Saniteten i Forsvaret har en lang historie som i Marinen strekker seg tilbake til 1400-tallet[4] og i Hæren til 1600-tallet. FSAN ble etablert som en egen enhet på utefronten under den andre verdenskrig. FSAN ble opprettet av Forsvarsdepartementet i London med instruks fra 20. august 1941. Den nye organisasjon som ble ledet av en felles sanitetssjef, oberstløytnant Gunnar Johnson, og under denne sjefslægene for Marinen, Flyvåpenet og Hæren, ble effektiv fra årsskiftet 1941/1942. Gunnar Johnson var sjef inntil professor Johan Holst kom fra Sverige til Storbritannia. Holst tiltrådte som Sjef for FSAN 1. november 1941.[5]
I etterkrigstiden var Forsvarets sanitet sentral i utviklingen av militærpsykiatrien og etterhvert også katastrofepsykiatrien som fagområder internasjonalt. Forsvarets sjefpsykiater Arne Sund bygget opp norsk militærpsykiatri til å bli ledende innen NATO og bidro også til etableringen av fagområdet katastrofepsykiatri internasjonalt. Forskningsmiljøet innen militær- og katastrofepsykiatri ble i 1978 organisert som en felles enhet som tilhørte både Forsvarets sanitet og Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Forskningsvirksomheten ble i 2004 innlemmet i NKVTS, mens den kliniske virksomheten ble videreført gjennom Forsvarets sanitet, fra 2015 organisert i Institutt for militærpsykiatri og stressmestring (IMPS).[6]
Sanitetssjefer (Sjef FSAN)
FSAN har hatt følgende sjefer:
1941 Oberstløytnant i Hæren, spesialist i kirurgi Gunnar Johnson (1895–1957)
1941–1945 Oberst i Hæren, professor, spesialist i kirurgi Johan Martin Holst (1892–1953)
1945–1947 Oberst i Hæren, spesialist i kirurgi Carl Boye Semb (1895–1971)
^«Forsvarets sanitet». Forsvaret. Besøkt 25. februar 2021. «Hovedkontoret til Forsvarets sanitet - Sessvollmoen leir»
^«Sessvollmoen». Forsvaret (på norsk nynorsk). Besøkt 25. februar 2021.
^Hermansen, Max (2012). Da Marinen fikk Sanitet: Sanitetsinspektøren i Sjøforsvaret 1994-2003. Oslo: Sjømilitære Samfunds Forlag. ISBN978-82997703-3-0.
^Melien, Tor Jørgen (2016). Forsvarets sanitet Helse for stridsevne 1941-2016. Oslo: Dreyer. s. 27 ff og 55 ff. ISBN978-82-8265-175-2.