Flann ble utvalgt som overkonge av Irland, og så kjent som konge av Tara, etter at hans tremenning og stefar Áed Finliath døde 20. november879. Flanns herredømme fulgte den vanlige møsnteret til irske overkonger, med at han først fikk (den symbolske) tittelen og så måtte slåss for reelt herredømme. Han begynte med å kreve gisler og avgifter fra Laigin (Leinster), og kriget så mot Mumu (Munster), Ulaid (Ulster) og Connachta (Connacht). Flann var mer suksessfull enn de fleste, men blir husket ikke først og fremst for sine militære og politiske triumfer så mye for det store antallet keltiske høykors han lot oppføre. Disse monumentale symbolene lot han reise i propagandaøyemed, og det unike med disse korsene er at de navngir ham og hans far som konger av Irland.
Det er mulig at Flann hadde planer om å gå bort fra den tradisjonelle arvefølgen, hvor den nordlige og sørlige greinen av Uí Néill vekslet på å ha tittelen konge av Tara. Om han hadde slike planer ble de forstyrret da hans sønn Angus ble drept av Flanns svigersønn og senere etterfølger Niall Glúndub, sønn av Áed Finnliath, den 7. februar915. Flanns andre sønner gjorde opprør mot ham etter dette, og han mistet kontrollen over kongeriket.
Flann av Irland
Cross of the Scriptures fra Clonmacnoise, bestilt av Flann Sinna og oppført i perioden 909–916.
Foto: Andreas F. Borchert
Første gang Flann Sinna nevnes i de irske annaler er i Ulsterannalene i 877. Der står det «Donnchad sønn av Aedacán sønn av Conchobor, ble svikefullt drept av Flann sønn av Máel Sechnaill».[2] Donnchad var den regjerende kongen av Míde og overhode for det sørlige Uí Néill, og ved dette drapet overtok Flann herredømmet her. Da Áed Finliath så døde i 879 og tittelen konge av Tara gikk tilbake fra det nordlige til det sørlige Uí Néill, var det Flann Sinna som ble konge av Tara og overkonge av Irland.
Hans første initiativ for å få reell anerkjennelse av sitt herredømme var at han krevde gisler, det tradisjonelle tegnet på underkastelse, fra Laigin. I 881 ledet han en hær bestående av både irer og norrøn-gælere nordover, og angrep Armagh, Irlands kirkelige (og kanskje også verdslige) maktsentrum i nord. Armagh sto tradisjonelt under beskyttelse av den nordlige greinen av Uí Néill. Det at han allierte seg med norrøn-gælere var ikke uvanlig for irske herskere. De senere tiders framstillinger har tegnet et ensidig bilde av de norrøne som vikinger, fremmede som kom for å plyndre. I siste halvdel av 800-tallet var flere norrøne bosetninger etablert på den irske øya, de norrøne var assimilert i en slik grad at også de fleste kilder kaller dem norrøn-gælere, og de spilte en aktiv rolle i irsk politikk som deltakere i skiftende allianser.
At alliansene skiftet fikk også Flann smertelig erfare, i 887 møtte han de norrøne[3] på slagmarken som motstandere, og led et knusende nederlag. Blant de drepte på Flanns side var Áed mac Conchobair, Konge av Connachta og en viktig alliert, og flere geistlige, blant andre både Biskopen og abbeden av Kildare. At geistlige opptrer i tapslistene etter slag i tidlig middelalder i Irland er ikke uvanlig. Det tyder på at skillet mellom det åndelige og verdslige regiment ikke var særlig skarpt, og at de irske munker som i populære fortellinger skildres som forsvarsløse ofre for vikingenes herjinger kanskje ikke var så forsvarsløse likevel.
De norrønes seier fikk ikke store følger, det var splittelse og rivalisering både innad de norrøne og de irske ættene. Samme året forteller annalene at Sigfrith Ivarson, konge av Dublin, blir drept av en slektning. Året etter angrep styrker fra den nordlige Uí Néill under ledelse av Áed Finliaths sønn Domnall Flanns områder rundt Míde.
I begynnelsen av 890-årene var det hendelser i England som sannsynligvis også påvirket situasjonen i Irland. Alfred den store beseiret danene, og satte med den en foreløpig stopper for videre norrøn ekspansjon i Sør-England. I hvor stor grad den norrøne virksomheten i England, Skottland og Irland var koordinert er omdiskutert. Det er likevel påfallende at de irske annalene i 892 først rapporterer om de norrønes nederlag for sakserne (i.e. Alfred), og i neste innførsel beskriver splittelse mellom de norrøne i Dublin. Ifølge annalene blir de spilttet i to fraksjoner, en som følger «Ivarsønnen» og en som følger Sigfrith Jarl. (Om denne Ivarsønnen er Øystein eller Harald er ikke sikkert.) Harald Ivarsson ble drept i 897, og i 901 falt et åpenbart svekket Dublin for et koordinert angrep fra Brega og Laigin, og hedningene ble drevet fra Dublin. Det skulle ikke bli noe norrønt nærvær av betydning i Dublin før etter Flann Sinnas regjeringstid, da de under Sigtrygg Caech igjen tok kontroll over Dublin i 917). Flann Sinnas navn blir ikke nevnt i sammenheng med erobringen av Dublin. Det tyder på at dette skjedde mer som følge av en lokal allianse mellom Laigin og Brega, og ikke at «et samlet Irland som frigjorde seg fra de fremmedes undertrykkelse» slik noen senere historikere framstiller det.
I 901 ble Flanns sønn Máel Ruanaid drept, sannsynligvis ble han brent inne sammen med flere andre av Luigni-klanen fra Connachta. Máel Ruanaid blir i forbindelse med dette omtalt i annalene som «Irlands kongelige arving» (rigdomna n-Erenn).[4]
Flanns sønn Donnchad gjør tydeligvis opprør mot faren i 904. Annalene forteller at Flann vanhelliger oratoriet i abbediet Kells for å få tak i ham, og at mange rundt ham blir halshugd.[5] Det kan se ut som om Donnchad etter et feilslått opprør hadde søkt tilflukt i dette klosteret.
I 905 gjorde Flann Sinna en eksepdisjon mot den nye kongen i Osraige, Cellach mac Cerbaill, som hadde etterfulgt sin bror Diarmait. Året etter herjet Flann i Mumu. Cormac mac Cuilennáin, fra Eóganachta i Caisil, slo imidlertid tilbake og plyndret selv Laigin og Connachta, og Flann måtte trekke seg tilbake.
Et avgjørende slag mellom Flann og hans sørlige rivaler sto 13. september908 ved Ballymena (i dagens grevskap Carlow. I allianse med Cathal mac Conchobair, kongen av Connachta, beseiret Flann styrkene fra de sørlgie kongedømmene, og både Cormac av Mumu og Cerball av Osraige ble drept. I 910 vant han seier over Breifne.
Flann Sinna hadde et tilsynelatende godt grep om landet nå, og det har vært spekulert om Irland noen gang var så nær å bli samlet under én konge, med arvelig suksesjon, som på slutten av Flann Sinnas regjeringstid. Det kan se ut som om Flanns sønn Óengus var utsett som hans etterfølger, både som konge i Mide og overkonge. Det ville i så fall ha brutt alterneringem mellom det nordlige og sørlige Uí Néill som hadde vært skikken i over hundre år.
I desember 914 sto et slag mellom Niall Glúndub, Flanns svigersønn og leder for Cenél nEogain, og Flanns sønn Óengus. Foranledningen er ikke kjent. Óengus ble hardt såret i slaget, og døde 7. februar915. Resultatet av dette var at Flanns øvrige sønner gjorde opprør mot ham, og Flann måtte få hjelp fra Niall for å beholde makten. Niall tvang også fram en våpenhvile mellom Flann og Brega. Niall ble nå akseptert som Flanns etterfølger, og de facto hadde han nok overherredømmet allerede fra 915. Formelt ble han konge av Tara og overkonge i 916, etter Flanns død.
Flann Sinna døde 25. mai916, ved Mullingar i grevskapet Westmeath. Han ble sannsynligvis grvalagt ved Clonmacnoise. Han var overkonge i Irland i 36 år, seks måneder og fem dager.
Litteratur
Donnchadh Ó Corraín, «Vikings in Ireland and Scotland in the Ninth Century». I: Peritia 1998. Årbok for Medieval Academy of Ireland. issn 0332-1592 pdf
