Fiskerringen er pavens ring. Den er en del av pavens regalier, og fungerer som signettring. Inntil 1842 ble ringen brukt for å sette segl på alle offisielle dokumenter signert av paven. Navnet kommer fra apostelen Peters yrke før han ble en av Jesu disipler, som førte til at Jesus sa at han skulle bli en menneskefisker.
Hver ny pave får en ny ring. Motivet er alltid St. Peter som fisker fra en båt. Pavens navn, i latinsk form, er skrevet med opphøyde bokstaver rundt. Under innsettelsen setter den pavelige camerlengo ringen på den nye pavens finger. Når paven dør bli den tatt av, igjen av camerlengoen, som knuser den med en seremoniell sølvhammer. Årsaken til dette er at man må forhindre at det kan produseres falske dokumenter med den avdøde pavens segl. Riktignok er ikke seglet lenger i bruk til autentisering av dokumenter, men tradisjonen har holdt seg.
Den tidligste referanse til fiskerringen er i et brev Klemens IV skrev til sin nevø Peter Grossi i 1256. Den ble da brukt til å signere pavens private korrespondanse, mens man på offentlige dokumenter brukte et annet pavelig segl. I det 15. århundre begynte man å bruke ringen til å forsegle apostoliske brev. Praksisen endte i 1842, da man innførte et stempel med rød sverte i stedet for seglet.
I tråd med tradisjonen blant verdslige fyrster ble det vanlige at man knelte foran paven og kysset fiskerringen. Denne tradisjonen er bevart, og er også overført til biskoper, som også har en embetsring, bisperingen.
