Feme-mord (tysk: Fememorde) var en rekke politisk motiverte mord i Weimarperiodens Tyskland som ble begått fra 1919 og frem til 1924 av det organiserte tyske ytre høyre, mot politiske motstandere som de anså for å være forrædere. Blant ofrene var det vestreorienterte aktivister som avslørte tysk militær virksomhet som var blitt forbudt av Versaillestraktaten etter første verdenskrig. Høydepunktet hva gjelder antallet drap var i 1923.
Begrepet fememord
Middelalderen
Uttrykket feme eller femedomstol kommer av navnet på bestemte domstoler i Det tysk-romerske riket, fra 1200- til 1500-tallet. Et kjennetegn ved prosessene var at de foregikk i hemmelighet.[1][2]
Weimarrepublikken
Under Weimarrepublikken ble begrepet tatt i bruk på ny, og brukt om mord som var organisert av nasjonalistiske organisasjoner, som for eksempel Organisation Consul.
Noen fast definisjon av begrepet fememord, er vanskelig å fastslå. Et utvalg i Riksdagen under Weimarrepublikken definerte fememord som «anslag mot menneskeliv etter avgjørelse av en organisasjon eller avtale mellom enkelte av dennes medlemmer, mot noen de vurderte som forrædere eller skadelige, både mot medlemmer og tidligere medlemmer av organisasjonen, så vel som mot utenforstående». Utenfor denne definisjonen falt dermed mordene på Matthias Erzberger og Walter Rathenau, og dessuten mord i de borgerkrigsliknende tilstandene i 1918/1919.[2]
Innen de væpnede styrker var fememordene for det meste fremkalt av det svarte Reichswehr (Schwarze Reichswehr), som selv var illegalt under Versaillestraktatens bestemmelser; disse gruppene tok særlig del i disse mordene. Førsteløytnant Paul Schulz ledet en særskilt Schwarzes Reichswehr-enhet i aksjonene mot dem man betraktet som skyldige i å ha forrådt landet ved å lekke militære hemmeligheter.[3]
Tilsvarende mord vedtatt av venstreorienterte organisasjoner som den kommunistiske Tsjeka, er lite undersøkt.[2]
Behandlingen i rettssystemet
Mens Weimarrepublikkens rettsapparat rigorøst førte saker mot venstreorienterte som hadde medvirket i Novemberrevolusjonen 1918-1919 og i Den bayerske sovjetrepublikks virksomhet, ble det ikke gjort så meget mot fememordene. Selv om militære mellomledere som Schulz etterhvert ble dømt og fengslet (før et amnesti ble erklært for fememordene i 1930), risikerte tyskere som avdekket drapene å bli rettsforfulgt og dømt for å krenke vernemaktene ved det de gjorde, også når det viste seg at de beskyldninger de rettet mot det militære stemte overens med de faktiske forhold.[4]
Matematikeren Emil Julius Gumbel påviste ved bruk av statistikk, hvordan tysk rettsvesen i perioden 1918–1922 forskjellsbehandlet politiske mord, herunder fememord. Mord utført av høyresiden ble straffet mildere enn mord utført av gjerningspersoner som ble regnet for å tilhøre venstresiden. Til den siste gruppen ble regnet for eksempel den kommunistiske Tsjeka.[5][2]
Referanser
Litteratur
- Brenner, Arthur D. (2002). "Feme Murder: Paramilitary 'Self-Justice' in Weimar Germany," in Bruce D. Campbell and Arthur D. Brenner (eds.), Death Squads in Global Perspective: Murder with Deniability, New York: Palgrave Macmillan, ss. 57–84. ISBN 0-312-21365-4.
- Gay, Peter (2001). Weimar Culture: The Outsider as Insider. New York: W. W. Norton & Company. ISBN 0-393-32239-4.
- Emil Julius Gumbel: Vom Fememord zur Reichskanzlei. Mit einem Vorwort von Walter Fabian, Lambert Schneider, Heidelberg 1962.
- Ulrike Claudia Hofmann: „Verräter verfallen der Feme!“ Fememorde in Bayern in den zwanziger Jahren. Böhlau, Köln u. a. 2000, ISBN 3-412-15299-4 (Zugleich: Bamberg, Univ., Diss., 1998/99).
- Irmela Nagel: Fememorde und Femeprozesse in der Weimarer Republik. Böhlau, Köln u. a. 1991, ISBN 3-412-06290-1 (Kölner historische Abhandlungen 36), (Zugleich: Köln, Univ., Diss., 1989).
- Bernhard Sauer: Schwarze Reichswehr und Fememorde. Eine Milieustudie zum Rechtsradikalismus in der Weimarer Republik. Metropol, Berlin 2004, ISBN 3-936411-06-9 (Zentrum für Antisemitismusforschung der Technischen Universität Berlin – Reihe Dokumente, Texte, Materialien 50).
