Rathenau malt av Edvard Munch, olje på lerret, 1907, KODE. Rathenau støttet Munch og bidro til hans gjennombrudd.
Walther Rathenau (1867–1922) var en tysk industrileder og politiker (DDP). Han var Tysklands utenriksminister fra januar 1922 til han ble myrdet i juni samme år.
Rathenau gjorde seg først gjeldende som industrileder, og tilkjennega da en større tro på teknokratiet enn på det representative demokratiet. Han skrev filosofiske og sosialpolitiske verker. Sammen med kunstnere og intellektuelle var han del av opposisjonen i keisertidens Tyskland. I Berlin var han Edvard Munchs viktigste støttespiller, og bidro til hans gjennombrudd der.[9]
Han gikk relativt sent inn i politikken, men som utenriksminister var han blant de ledende politikerne i Weimarrepublikken. Mens han fremdeles var minister, ble Rathenau myrdet av medlemmer av den høyreradikale Organisation Consul. Den antatt underliggende beveggrunn bak angrepet på Rathenau var et komplott mot den (Weimar-)republikanske regjeringen.
Selv om hans familiære bakgrunn styrte ham mot en karriere i industrien, stilte han seg i starten nokså motstrebende til dette. Han drømte om en karriere som kunstner eller forfatter og dyrket sine kulturelle interesser og evner. Hans uttrykk for misnøye ble så tydelig at hans mor, rådet ham til å skifte yrke, til kunstner eller professor. Han fortsatt imidlertid den opptrukne sti, og forsikret at han gjennom ren energi kunne utføre noe på ethvert område der han var fullstendig talentløs - «som en ku».[11]
Walter Rathenau hadde fulgt sin fars råd og studerte fysikk, kjemi og filosofi ved Humboldt-Universität zu Berlin og i Strasbourg. Han skrev i 1889 en avhandling ved Technische Universität München, som han kalte «Die Absorption des Lichts in Metallen» (absorpsjon av lys i metaller).[12] Etter militærtjenesten 1890/1891 i kavaleriet (Gardekürassier), ble han som jøde forhindret fra å ta reserveoffiserseksamen.[11]I 1895 forlot han den jødiske menighet i Berlin-Charlottenburg, men uten å søke inn i noe annet trossamfunn.[12]
Industriell virksomhet
Rathenau arbeidet i perioden fra 1892 til 1907 i ledelsen av ulike elektrokjemiske selskaper i AEG-gruppen. Han begynte i 1892 i et AEG-selskap i Neuhausen i Sveits. I 1893 startet han oppbygningen av de elektrokjemiske verkene i Bitterfeld. Rathenau utviklet bruken av elektrolytter til industriproduksjon av aluminium, kalsiumkarbid og acetylen.[12][10] I årene som fulgte arbeidet han med opprettelsen av ny elektrokjemisk industri og forsket på kraftoverføring. Han ble i 1899 valgt inn i styret i AEG, med ansvar for avdelingen for elektrisitetsverker.[12][13] Fra 1902 var han disponent (Geschäftsinhaber) for Berliner Handels-Gesellschaft, AEGs finansavdeling, underlagt direktør Carl Fürstenberg (1850–1933). I 1904 ble han valgt som medlem av AEGs representantskap (Aufsichtsrat), og fra 1912 ble han leder samme sted.[12]
Som industrimann talte Rathenau mer for et teknokrati enn et representativt demokrati. Han uttrykte i 1921 at «Næringslivet er vår skjebne. Allerede om få år vil vi oppleve at politikken ikke vil få det siste ord.» Hans initiativ for en sosial modernisering av kapitalismen fikk ikke like stor oppmerksomhet.[14][15]
Virksomhet som forfatter, kunstner og kunstsamler
Rathenau hadde i sin ungdom vært i sterk tvil om han skulle velge en annen karrierevei enn i industrien. Han vurderte kunsten og vitenskapen som av vidt forskjellige opphav. Kunsten kom fra «sjelens rike», mens vitenskapen var et produkt av fornuften.[11]
Det vakte oppsikt da han i 1897 offentliggjorde artikler som tenderte til antisemittisme. I artikkelen Höre, Israel! («Hør, Israel!») tok han til orde for assimilasjon av jødene. Han hevdet at jødene skulle oppgi sitt særpreg og gå inn i samfunnet som alle andre. Artikkelen er tolket på bakgrunn av at Rathenau som følge av sin jødiske bakgrunn alltid følte seg som et annenrangs menneske i samfunnet. Han var ingen praktiserende jøde og gikk aldri inn i kristendommen etter å ha forlatt jødedommen. Det er påpekt som et paradoksalt trekk ved artikkelen at tittelen er hentet fra de innledende ordene til den jødiske trosbekjennelse, Schm'a Jisrael (Hør Israel). [16]
I bøkene Kritik der Zeit («Kritikk av samtiden») fra 1912 og Zur Mechanik des Geistes oder Vom Reich der Seele (Om åndslivets mekanismer eller fra Sjelens rike) fra 1913, gjør Rathenau en filosofisk analyse av samtiden. Han beskriver den som en tidsalder for mekanisering, og taler for overgangen fra den intellektuelle, mekaniserte verden til et sjelens rike. Han foretar en inndeling av menneskene, i henholdsvis fryktsomme og modige, men har allerede da tatt avstand fra sitt til dels jødefiendtlige standpunkt fra 1897.[12]
Rathenau var Edvard Munchs store mesén i Berlin, og bidro her til hans gjennombrudd. Et Munch-portrett fra 1907 av Rathenau er en del av den faste samlingen på Märkisches Museum i Berlin-Mitte. En annen versjon av portrettet finnes ved Bergen kunstmuseum, Rasmus Meyers samlinger (KODE 3). Selv førte han skissebøker helt fra studietiden. Hans stil er vurdert som saklig og kjølig, men at påvirkningen fra Munch og Max Liebermann likevel er tydelig.[11]
Rathenaus samlede verker i fem bind utkom første gang i 1918. Han medvirket samme år til inngåelsen av Stinnes-Legien-avtalen, en kollektiv avtale mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.[13]
Rathenau på besøk i Norge, et sted mellom 1900 og 1930. Foto Narve Skarpmoen.
Politisk virksomhet
Rathenaus jødiske bakgrunn gjorde det vanskelig for ham å skaffe seg en politisk posisjon. Han fulgte statssekretær Bernhard Dernburg i det nyetablerte Reichskolonialamt, under to reiser til Tysk Øst-Afrika og Tysk Sydvest-Afrika i henholdsvis 1907 og 1908. Dette var imidlertid uoffisielle reiser, og ga liten anerkjennelse. Han mislyktes i å komme inn i Riksdagen ved valget i 1912.[11][12] I sin overgang til det politiske liv, reflekterte han over politikken på europeisk plan:
Dersom økonomien i Europa smelter sammen til et fellesskap, og det vil skje tidligere enn vi kan tenke oss, vil også politikken smelte sammen. Det er ikke det samme som verdensfred, ikke avrustning og vil ikke fjerne enhver spenning, men vil være formildende, spare oss for krefter og gi en solidarisk sivilisasjon.
Verschmilzt die Wirtschaft Europa zur Gemeinschaft, und das wird früher geschehen als wir denken, so verschmilzt auch die Politik. Das ist nicht der Weltfriede, nicht die Abrüstung und nicht die Erschlaffung, aber es ist Milderung der Konflikte, Kraftersparnis und solidarische Zivilisation. (I Deutsche Gefahren und neue Ziele, (Tyske farer og nye mål), 1913.[17]
Han ble medlem av det tyske demokratiske parti, DDP. I mai 1921 ble Rathenau utnevnt til gjenoppbyggingsminister i Joseph Wirths første regjering, men fratrådte allerede i september. Det samme året kommenterte han landets situasjon.
Tyskland ønsker å bli i Vest-Europa og medlem av alle folkefellesskap som går inn for fremgang for sivilisasjonen; men dersom dets lidelser blir for store, som er radikalismens såkorn, og som finnes over alt i Tyskland, er det forståelig dersom de vokser seg til en fryktelig avling.
Deutschland wünscht in Westeuropa zu bleiben und ein Glied jener Völkergruppe zu sein, die den Fortschritt der Zivilisation vertritt; aber es ist verständlich, daß wenn sein Leiden zu bitter wird, die Saat des Radikalismus, die wohl heute überall in Deutschland zu finden ist, zu einer furchtbaren Ernte heranwächst. (I Was aus Europa werden soll, (Hvordan det skal gå med Europa), 1921.[19]
Etter hans uttreden fra regjeringen i 1921 fortsatte han likevel å arbeide på vegne av regjeringen. I 1922 ble han Tysklands utenriksminister i Wirths andre regjering. I de knappe seks månedene lyktes det Rathenau å få Tyskland ut av den utenrikspolitiske isolasjon landet var kommet i. Under konferansen i Cannes fikk han utsettelser med betalingen av krigserstatningen til de seirende parter, avtalt i Versaillestraktaten. Under konferansen i Genova undertegnet han Rapalloavtalen som skapte likeverdighet mellom Tyskland og Sovjetunionen. Hans forsøk på å skape minnelighet møtte imidlertid motstand hjemme.[12]
Mordet på Rathenau
Opptakt og mord
Undertegnelsen av Rapalloavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen, ble for Völkischbevegelsens presseorganer et bevis for «jøderepublikkens» makt. Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo ethvert sikkerhetstiltak. I Riksdagen var Karl Helfferich blant de sterkeste kritikerne, og krevde riksrett reist mot regjeringen.[20][11]
Etter mordene på Karl Gareis og Matthias Erzberger, og attentatene mot Maximilian Harden og Philipp Scheidemann, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere. Et tilsvarende mot Rathenau hadde vært forberedt i månedsvis. Om morgenen 24. juni 1922 var Rathenau på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. I en sving kjørte en stor bil opp på siden av Rathenaus mindre og åpne NAG kabriolet. Det ble åpnet ild med maskinpistol mot Rathenau og en håndgranat ble kastet mot bilen hans.[20][11]
Gjerningsmennene Erwin Kern (23) og Hermann Fischer (26), og sjåføren Ernst Werner Techow (20), tilhørte ikke det parlamentariske høyre. De hadde tilknytning til Organisation Consul. Kern og Fischer ble forfulgt av politiet i fire uker. Under en skuddveksling med politiet ble Kern drept, mens Fischer døde for egen hånd. Den overlevende sjåføren og andre ble dømt til langvarige straffer. Den senere forfatteren Ernst von Salomon ble dømt til fem års fengsel for bistand til mordet.[21] Den antatt underliggende beveggrunn bak angrepet på Rathenau var et komplott mot regjeringen og Weimarrepublikken. Dette ble imidlertid dysset ned av utenrikspolitiske grunner, og kom aldri for dagen.[11]
Antatt motiv og virkning
Historikeren Martin Sabrow mener at motivet var å bekjempe den demokratiske styreform i Weimarrepublikken. Formålet var gjennom dette og senere politiske mord å utløse en borgerkrig som førte landet tilbake til monarkiet. Få av de ansvarlige for mordet fikk senere tilknytning til nasjonalsosialistene.[22][11]
Drapet resulterte i generalstreik som varte én dag. Det ble avholdt demonstrasjoner mot terroren i alle store byer, og bare i Berlin demonstrerte 400 000 mennesker mot mordet og for Weimarrepublikken. Som demonstrasjon på det motsatte syn, la en høyreradikaler en blomsterkrans i svart, hvitt og rødt, det gamle keiserdømmets farger, på Helfferichs skrivebord.[11]
Dagen etter mordet vedtok regjeringen en forordning som senere ble avløst av en lov, og som skulle beskytte republikken mot ekstremistiske grupper. Bare et fåtall grupperinger ble forbudt med hjemmel i disse reglene, og de var overveiende venstreradikale, ikke høyreradikale.[20]
I sin minnetale sa rikskansler Joseph Wirth at fienden står til høyre («Der Feind steht rechts»), en anklage rettet mot Helfferich og hans parti DNVP.[20]
Rathenauvillaen Berlin-Grunewald i 1923.
Sørgetog før begravelsen.
Avduking av minnesmerke i juni 1929. På bildet med stokk og flosshatt Wilhelm Groener, i midten Rathenaus søster, til høyre for henne Joseph Wirth.
Offentlig minnestund 27. juni 1922 i Riksdagen.
Ettermæle
Minnet etter Rathenau ble under Weimarrepublikken markert med en rekke plaketter og andre minnesmerker, inntil nasjonalsosialistene tok skritt for å skjule dem. Etter 1945 ble han i DDR (Øst-Tyskland) tatt til inntekt for en tysk-sovjetisk forståelse, med grunnlag i hans betydning for inngåelse av Rapalloavtalen. Noen egentlig analyse av hans liv ble ikke gjennomført. Hans overklassebakgrunn, virksomhet som mesén, industrialist eller jødiske opphav ble ikke nevnt. Også under DDR ble minnesmerker over Rathenau fjernet. I Forbundsrepublikken Tyskland (vest) ble han i sterkere grad minnet som offer for fanatisk antisemittisme og politisk ekstremisme. Det som i vest ikke ble gitt oppmerksomhet var bakgrunnen for mordet på Rathenau. Det er hevdet at slike undersøkelser ville bragt i dagen en kontinuitet i den konservative og høyreorienterte juridiske elite fra Weimarrepublikken, videre inn i den nasjonalsosialistiske tid og til og med den første tid av Forbundsrepublikken Tyskland.[12][23]
Den nederlandske historikeren Geert Mak har sagt at «Attentatet mot Rathenau var muligens det mest betydningsfulle politiske mordet i det 20. århundre. Han var en like ualminnelig skikkelse som Winston Churchill og Charles de Gaulle, minst like briljant og karismatisk.»[24]
^«Biografie». Walther Rathenau Gesellschaft e.V. (på tysk). Besøkt 28. juni 2022. «Die Wirtschaft ist unser Schicksal. Schon in wenigen Jahren wird die Welt erkennen, daß die Politik nicht das Letzte entscheidet. (Tale i Riksforbundet for tysk industri - Reichsverbandes der deutschen Industrie, 1921).»
.jpg)
