Illustrasjonen fremstiller løgn under en rettssak. Pekefinger over langfinger, eller «jugekors», er et typisk symbol på løgn.
Tilståelsen kan være «frivillig», uten press. Slike tilståelser er et problem i etterforskninger når personer med stort behov for oppmerksomhet melder seg for politiet og hevder å stå bak lovbrudd.
Den kan være «tvungen», en motvillig tilståelse etter direkte eller indirekte press, der personen selv vet hen er uskyldig.
Den kan også være «tvungen internalisert», der minnet er uklart eller brytes ned, og personen får «hjelp» til å «huske».[2]
En analyse av 362 saker der uskyldige ble fengslet i USA, viste at 22 % inneholdt falske tilståelser. Med unge siktede var andelen enda høyere.[3] I USA anslås at falske tilståelser presset frem av politiet, er blant de hyppigste årsaker til feilaktige domfellelser. Siden sist på 1980-tallet har seks studier i USA dokumentert rundt 250 falske tilståelser avlagt i avhør. I en studie fra 1987 (Bedau og Radelet) var falske tilståelser den tredje vanligste årsak til feilaktig dom; i en studie fra 2003 (Warden) var de den aller hyppigste årsak. Mer enn 80 % av de 125 falske tilståelsene som ble ettergått av professorene Steve Drizin og Richard Leo, skjedde i drapsetterforskninger, og falsk tilståelse er den vanligste årsak til feilaktig domfellelse i drapssaker. I mer enn to tredjedeler av frikjennelse for drap etter DNA-analyser, skyldtes domfellelsen falsk tilståelse.[4]
Falske tilståelser forekommer for å dekke gjerningspersonen. I Hollekim-saken fra 1965 nektet forsvareren Alf Nordhus å godta den siktede Sigurd Hollekims tilståelse av å ha drept leieboeren som forsvant sporløst i januar 1958. I lagretten svarte Hollekim selv «ja» på skyldsspørsmålet, men ble frikjent likevel.[5] Saken er pr 2024 fortsatt uoppklart.
Å benytte teknikker for å presse frem uriktig tilståelse, faller under psykisk vold. Etter drapet på Birgitte Tengs i 1995 ble hennes fetter sittende 17 døgn i strekk med avhør, før han «tilstod» et drap han var klar på at han ikke husket noe av.[6] Det ble brukt en «nitrinnsmodell» som norsk politi hadde lært av FBI, der første trinn gikk på påstander som «politiet vet alt», og hvor løgn var tillatt.[7] Blant annet fikk politiet satt inn et falskt oppslag i Haugesunds avis om at fetterens foreldre erkjente at «de husket feil» om tidspunktet da sønnen kom hjem drapsnatten. I virkeligheten hadde foreldrene aldri sagt noe slikt, eller vært i tvil om tidspunktet.[8]
Avsløring av falske tilståelser er viktig for å hindre justismord.
