Teksten er spesiell til å være en julesang og inneholder enkelte upassende ord.
Sangen har blitt kåret til «tidenes beste julesang» av den britiske musikkanalen VH-1[4] og er en av de mest populære julesangene i Storbritannia.[5] MacGowan ble selv født juledag. BBC kaller sangen et mesterverk ved at den formidler noe andre julesanger ignorerer.[6] Den nådde 2. plass på britiske hitlister i 1987 bare forbigått av Pet Shop Boys «Always on My Mind».[7] Singelen nådde toppen av hitlistene i Irland.[3]
Sangen har kommet på VG-lista nesten hvert år siden 2006 når den nådde en 18. plass, den nådde nummer 9 i 2007, 15 i 2008, 12 i 2009, 15 i 2010, 17 i 2011, 13 i 2012, 20 i 2014, 16 i 2015, 15 i 2016, 11 i 2017, 8 i 2018, 8 i 2019, 12 i 2020, 28 i 2021, 15 i 2022 og på plass 15 i 2023. De fleste årene har den ligget 4 uker på lista, rundt juletider.[8]Nettavisen kåret den i 2022 til den beste julesangen.[9]
Sangen har blitt en juleklassiker også i Norge og er ofte inkludert i julekonserter.
Produksjon
Noen detaljer om låtens tilblivelse er uklare. Elvis Costello skal ha utfordret MacGowan til å skrive en sørgmodig julesang.[7] MacGowan hevdet at Costello utfordret ham til å skrive en duett med Cait O’Riordan.[10]
Det tok ifølge BBC 2 år å få låten ferdig. En tidlig versjon av teksten var lagt til County Clare vest i Irland. Den innledende melodien er inspiret av Ennio Morricones musikk til Once Upon a Time in America; Sergio Leone var bandets favorittregissør.[3] Bassisten Cait O’Riordan var tiltenkt kvinnestemmen i duetten og Costello spilte inn en demo basert på en tidlig versjon av låten. Hun giftet seg med Elvis Costello og forlot bandet i oktober 1986. Chrissie Hynde (født 1951) ble vurdert før MacColl prøvespilte. Steve Lillywhite tok over etter Costello som produsent for bandet. Lillywhite gjorde en prøveinnspilling med sin kone Kirsty MacColl. Resultatet av prøveinnspillingen var så overbevisende at bandet valgte MacColl. MacGowan var så imponert over MacColls vokal at han tilpasset sin egen. Tittelen er lånt fra J.P. Donleavys roman A Fairy Tale of New York (1973) som Jem Finer leste på den tiden. Costello hadde opprinnelig foreslått Christmas in the Drunk Tank som tittel.[11][12][13] Finer og MacGowan hadde skrevet hver sine deler og bandet strevde med å kombinere disse. Lillywhite foreslo ganske enkelt å spille inn delene hver for seg og redigere dem sammen etterpå. Pianospillet er inspirert av Tom Waits og Leonard Bernstein. The Pogues spilte inn låten i RAK studios i London sommeren 1987.[10][7] MacColls lyse, melodiøse røst står i kontrast til MacGowans grove. Ella Finer, datter av Jem Finer i The Pogues, har ofte sunget kvinnestemme under konserter.[7]
Bandets musikkvideo er i sort-hvitt og etterlignet nøye stilen i BBCs dokumentar om Billie Holiday.[10] I videoen lener MacColl seg nonsjalant over pianoet der MacGowan sitter (nærbilde viser James Fearnleys hender ved pianotangentene; MacGowan spilte ikke piano). Matt Dillon spilte politimannen som i videoen arresterte MacGowan.[11] Dillon har flere år senere sagt at det var det beste øyeblikket i karrieren hans, da han er en stor Pogues-fan.[14]
Teksten nevner at "The boys of the NYPD choir still singing ‘Galway Bay’". NYPD (politiet i New York) har ikke noe kor men et orkester med irske sekkepiper (Emerald Society of Pipes and Drums). Sekkepipeorkesteret kunne ikke "Galway Bay" og spilte istedet Mickey Mouse Club March (opptaket ble spilt av i lavere fart for å passe til tempoet i Fairytale of New York).[7] Bing Crosby hadde en stor hit med Galway Bay, særlig blant irskættede i USA.[10]
Tema
Sangen handler om to irske immigranter, som treffes i New York og blir forelsket. Mannen sitter i fyllearresten på julaften og minnes det turbulente forholdet, der forhåpningene om en lys fremtid ble ødelagt av alkohol- og narkotikamisbruk.[7] Teksten er tildels bitter om tapte drømmer:[15] «You scumbag, you maggot, you cheap lousy faggot, happy Christmas your arse I pray God it's our last». Tekststykket «Sinatra was swinging» antyder at historien utspiller seg en eller annen gang etter andre verdenskrig. Tittelen, tatt fra J. P. Donleavys roman A Fairy Tale of New York, ble valgt etter at sangen ble ferdigskrevet og innspilt.[7]
The Guardian karakteriserer den som en anti-julesang.[10]
Sensur
Sangen er ved enkelte anledninger blitt sensuert på grunn av enkelte ord i teksten. Blant annet bestemte BBC Radio 1 seg for å sende en sensurtert versjon av sangen i desember 2007 hvor ordene slut (slang for tøs) og faggot (slang for homse) var utelatt. Etter mange protester fra lytterne gikk kanalen tilbake til den originale versjonen etter et par dager. Radio 2 sensurerte ikke sangen.[5]
Coverversjoner
I 1991 spilte Christy Moore låten inn som solo istedet for duett.[3]
Ronan Keating ga ut en coverversjon i 1993 sammen med Moya Brennan. Keating byttet ut de antatt groveste uttrykkene i teksten.[3]
^«Pogues track wins Christmas poll». BBC. 16.12.2004. Besøkt 11.01.2007.Fairytale of New York by The Pogues and the late Kirsty MacColl, has been voted favourite Christmas song in a poll by music TV channel VH1
^ab«BBC slutter å sensurere The Pogues». nrk.no. 19.12.2007. Besøkt 24.12.2007.Julesangen Fairytales of New York til gruppa The Pogues inneholder flere kraftuttrykk. For å unngå å støte lyttere ble enkelte ord fjernet - til kraftige protester fra lytterne, før BBC sin helomvending.
^«The Player». scotsman.com. 13.11.2005. Besøkt 11.01.2007.What has been his favourite moment in a long and varied screen career? Surprisingly, he names his brief cameo in The Pogues' video for 'Fairytale of New York'. "I'm a big Pogues fan, so when I got the call I said yes immediately," he grins.
^Gjersøe, Jørn (15. desember 2012). «De verste coverlåtene». NRK P3 (på norsk). Besøkt 31. august 2022. «Rundt lunsjbord og sosiale medier har debatten gått: Vi har fått med oss at det er svært delte meninger om den coverversjonen Katzenjammer har laget av The Pogues-klassikeren «Fairytale Of New York». Enkelte hyller den som en strålende tolkning, mens andre mener det er «helligbrøde» å gjøre en ny versjon av tidenes kanskje aller beste julelåt.»