Fødselsdepresjon, også kalt postnatal depresjon eller postpartum depresjon (PPD), er en form for klinisk depresjon som kan ramme kvinner, og mindre hyppig menn, etter fødsel. Studier rapporterer prevalens blant kvinner fra 5 % til 25 %, men metodiske forskjeller mellom studiene gjør at den faktiske prevalensen er usikker. Blant menn, særlig førstegangsfedre, har forekomst av postpartum depresjon vært anslått til mellom 1,2 % og 25,5 %.[1] Postpartum depresjon forekommer hos kvinner etter at de har født et barn, som regel i de første månedene etter fødsel, og kan vare flere måneder helt opp til et år. Symptomer inkluderer tristhet, trøtthet, forandringer i søvn- og spisemønstre, redusert libido, gråt, angst og irritabilitet. Det er antatt at postpartum depresjon noen ganger er forårsaket av mangel på vitaminer,[2] men studiene har en tendens til å vise at mer sannsynlige årsaker er betydelige endringer i en kvinnes hormonnivåer under svangerskapet. På den annen side har ikke hormonbehandling hjulpet for postpartum depresjon. Mange kvinner blir friske ved hjelp av støttegrupper eller rådgiving.[3][4]
Postpartum utmattelse
Postpartum utmattelse er forårsaket av søvnmangel, kombinert med hormonelle endringer i kvinnens kropp kort tid etter fødselen. Tilstanden kan være mild eller alvorlig. De fleste tilfellene er registrert hos kvinner som har barn med alvorlig kolikk eller andre underliggende årsaker som fører til unormale søvnmønstre. Postpartum utmattelse er ikke det samme som postpartum depresjon, men kan feilaktig bli klassifisert som en postpartum depresjon. Medisinsk behandling er minimal. Postpartum utmattelse kan vare 1-20 dager, og bedres med tilstrekkelige mengder søvn.
Fødselsdepresjon og nedstemthet
Nedstemthet etter fødsel er en mild og forbigående følelsestilstand som rammer opptil 80 % av fødende kvinner [trenger referanse] (og i noen tilfeller fedre). Symptomer varer vanligvis fra noen timer til flere dager og inkluderer gråt, irritabilitet, hypokondri, søvnløshet, nedsatt konsentrasjon, følelse av isolasjon og hodepine. Dette er ikke det samme som postpartum depresjon og det er heller ikke en forløper til postpartum depresjon eller postnatal psykose.
Symptomer
Symptomer på fødselsdepresjon kan oppstå når som helst i det første året etter fødsel[5] og inkluderer (men er ikke begrenset til) følgende:
En metode for å påvise fødselsdepresjon er bruk av "Edinburgh Postnatal Depression Scale". Hvis moren skårer mer enn 13 på denne skalaen, vil hun trolig utvikle fødselsdepresjon.[6]
Risikofaktorer
Selv om ikke alle årsaker til fødselsdepresjon er kjent, har en rekke faktorer blitt identifisert som prediktorer for fødselsdepresjon (effektstørrelsen er gitt i parentes, der høyere verdier indikerer større effekter):
Stress knyttet til barnepass (0.45 til 0,46) Beck (2001)
Prenatal depresjon under svangerskapet (0,44-0,46) Beck (2001)
Prenatal angst (0,41 til 0,45) Beck (2001)
Livsstress (0,38-0,40) Beck (2001)
Lav sosial støtte (0,36 til 0,41) Beck (2001)
Dårlig ekteskap (0,38-0,39) Beck (2001)
Problemer med spedbarnets temperament / kolikk (0,33 til 0,34) Beck (2001)
Fødselsnedstemthet (0,25 til 0,31) Beck (2001)
Enslig forsørger (0,21 til 0,35) Beck (2001)
Lav sosioøkonomisk status (0,19 til 0,22) Beck (2001)
Uplanlagt / uønsket graviditet (0,14 til 0,17) Beck (2001)
Av disse har de tre faktorene - mormelkserstatning, en historie med depresjon, og røyking - vist seg å ha additive effekter.[7]
Disse faktorene er kjent for å korrelere med fødselsdepresjon. "Korrelasjon" betyr i dette tilfellet at det for eksempel er høye nivåer av prenatal depresjon assosiert med høye nivåer av postnatal depresjon, og lave nivåer av prenatal depresjon er assosiert med lave nivåer av postnatal depresjon. Men dette betyr ikke at prenatal depresjon er årsaken til postnatal depresjon, de kan begge være forårsaket av en tredje faktor. Enkelte faktorer, som mangel på sosial støtte, er nesten helt sikkert en årsak til fødselsdepresjon. (Den kausale rollen med mangel på sosial støtte ved fødselsdepresjon er sterkt indikert av flere studier, inkludert O'Hara 1985, Field et al;. 1985 og Gotlib et al. 1991.)
I tillegg til Becks meta-analyse som er referert ovenfor, har andre akademiske studier vist en sammenheng mellom mors etnisitet, sosiale klasse og / eller seksuelle legning og postpartum depresjon. I 2006 gjennomført Segre et al. en studie på i hvilken grad rase / etnisitet er en risikofaktor for postnatal depresjon.[8] Ved å undersøke 26877 postpartum kvinner fant de at 15,7 % var deprimerte. Av kvinnene som fylte kriteriene til PPD, var 25,2 % svarte, 22,9 % indianere fra Alaska, 15,5 % hvite, 15,3 % var spansktalende, og 11,5 % var asiatiske. Selv når viktige samfunnsmessige faktorer som alder, inntekt, utdanning, ekteskapelig status, og babyens helse ble kontrollert, hadde svarte kvinner fortsatt en signifikant økt risiko for fødselsdepresjon.[8]
Segre et al. fant også en sammenheng mellom en mors sosiale klasse og PPD. Ikke overraskende hadde kvinner med færre ressurser et høyere nivå av postpartum depresjon og stress enn de med mer økonomiske ressurser. Rater av fødselsdepresjon redusert ved økt inntekt viste seg som følger:[8]
Inntekt
PPD rate
<$ 10 000
24,3 %
$ 10 000 - $ 19 000
20,0 %
$ 20 000 - $ 29 000
18,8 %
$ 30 000 - $ 39 000
15,3 %
$ 40 000 - $ 49 000
13,7 %
$ 50 000 +
10,8 %
En studie utført av Howell et al. i 2006 bekrefter Segres funn at kvinner som ikke er hvite og i lavere sosioøkonomiske kategorier, har flere symptomer på PPD.[9]
I en studie fra 2007 utført av Ross et al. ble lesbiske og biseksuelle kvinner testet for PPD, sammenlignet med et heterofilt utvalg. Ross et al. fant at lesbiske og bifile biologiske mødre hadde signifikant høyere Edinburgh Postnatal Depression Scale (EDPS)-skåre enn utvalget av heterofile kvinner.[10] Ross-studien antyder at PPD kan være mer vanlig blant lesbiske og biseksuelle kvinner. Fra en undersøkelse utført i 2005 av Ross hvor det ble funnet høyere rater av PPD hos lesbiske / bifile kvinner enn hos heterofile mødre, kan dette skyldes mindre "sosial støtte, spesielt fra sine opprinnelsesfamilier og av ekstra stress på grunn av homofobisk diskriminering i samfunnet.[11]
Selv om klare hormonelle forandringer etter fødsel ofte er hevdet å forårsake PPD, er det lite dokumentasjon for at variasjoner i hormonnivåer under svangerskapet er korrelert med variasjoner i forekomst av PPD. Studier som har undersøkt hormonnivåer under graviditet og PPD, har vanligvis ikke klart å finne en sammenheng (se Harris 1994; O'Hara 1995). Videre har fedre, som ikke gjennomgår dyptgripende hormonelle forandringer, PPD relativt ofte (f.eks. Goodman 2004). Alle mødre opplever disse hormonelle endringene, men bare ca. 10-15 % lider av PPD. Dette betyr imidlertid ikke at hormoner ikke spiller en rolle i PPD.[12] For eksempel hos kvinner med en historie med PPD, kan en hormonbehandling for å simulere graviditet og fødsel forårsake at disse kvinnene får humørsymptomer. Samme behandling forårsaker humørsymptomer hos kvinner uten historie med PPD. En tolkning av disse resultatene er at det er en undergruppe av kvinner som er sårbare for hormonforandringer under graviditet.
Dyptgripende endringer i livsstil forårsaket av omsorg for den nyfødte er også ofte hevdet å forårsake PPD, men det er lite dokumentasjon for denne hypotesen. Mødre som har hatt flere barn tidligere uten å få fødselsdepresjon, kan likevel få dette ved nye fødsler (Nielsen Forman et al. 2000).
Noen ganger kan pre-eksisterende psykiske lidelser blomstre opp gjennom PPD [trenger referanse] . Dette er allment funnet hos kvinner som har familier med en historie med psykiske lidelser som bipolar lidelse, schizofreni og autisme, og over gjennomsnittlig forekomst av narkotikaavhengighet og alkoholisme. [trenger referanse]
I 2009 rapporterte forskere ved University of California, Irvine at nivåene for kortikotropin-frigjørende hormon (CRH) under den 25. uken i svangerskapet kan bidra til å forutsi en kvinnes sjanse for å utvikle fødselsdepresjon.[13]
Evolusjonære psykologiske hypoteser
Menneskelige spedbarn krever en ekstraordinær grad av omsorg. Mangel på støtte fra fedre og / eller andre familiemedlemmer vil øke kostnadene som bæres av mødre, mens spedbarns helseproblemer vil redusere evolusjonære fordeler (Hagen 1999). Hvis forfedremødre ikke fikk nok støtte fra fedre eller andre familiemedlemmer, kan de ikke ha hatt råd til å oppdra det nye barnet uten å skade eksisterende barn, eller å skade egen helse.
For mødre som lider av mangelfull sosial støtte eller andre stressende eller krevende omstendigheter, kan negative følelser rettet mot et nytt spedbarn være en viktig funksjon utviklet for å få moren til å redusere sin investering i en "kostbart" spedbarn og dermed redusere sine egne kostnader. Tallrike studier støtter sammenhengen mellom postpartum depresjon og mangel på sosial støtte eller andre stressfaktorer knyttet til barnepass (Beck 2001; Hagen 1999).
Mødre med fødselsdepresjon kan ubevisst vise færre positive følelser og mer negative følelser overfor sine barn, være mindre responsiv og mindre følsom for spedbarnets signaler, mindre emosjonelt tilgjengelig, ha en mindre vellykket oppnåelse av morsrolle, og har barn som er mindre godt tilknyttet, og i mer ekstreme tilfeller kan noen kvinner ha tanker om å skade sine barn (1995 Beck, 1996b; Cohn et al. 1990, 1991; Field et al. 1985; Fowles 1996, Hoffman og Drotar 1991; Jennings et al. 1999; Murray 1991; Murray og Cooper 1996).
Ut fra dette synet har ikke mødre med PPD en psykisk lidelse, men i stedet har de ikke "råd" til å ta vare på nye spedbarn uten mer sosial støtte, mer ressurser, etc. Behandlingen bør derfor fokusere på å hjelpe mødre med å få det de trenger. (Se Hagen 1999 og Hagen og Barrett, nd )
Effekter på foreldre-barn-relasjonen
Postpartum depresjon kan gjøre mødre inkonsekvente i forhold til barneomsorg. Kvinner diagnostisert med postpartum depresjon fokuserer ofte mer på de negative hendelsene i barneomsorg, noe som resulterer i dårlige mestringsstrategier (Murray).
Sikkerhet
Mødre som tyr til unngåelsesmestring og ikke responderer på sine barns behov, kan gjøre at barnet føler seg utrygt. Ifølge Edhborgs artikkel om langsiktige konsekvenser [trenger referanse], kan usikkerhet føre til stress hos spedbarn og spedbarns unngåelse, hvor barnet kan bli så
utilpass at det ikke vil samhandle med mor eller andre voksne. Dette er en bekymring fordi tiden fra måned to til seks i et barns liv er svært viktig, i disse månedene utvikler barnet samhandling og viktige kognitive ferdigheter. Foreldre-barn-interaksjonen er mest avgjørende i denne tiden fordi det bygger forbindelsen ikke bare med mor, men også med andre mennesker. Mangelen på samhandling kan føre til vanskeligheter i foreldre-barn-kommunikasjon og resultere i svakere ytelse hos spedbarn (Murray). Flere faktorer må vurderes når man skal vurdere kapasiteten til en alvorlig deprimert mor for å gi et trygt-nok omsorgsmiljø som kan støtte en sunn utvikling for spedbarnet og morens forhold til barnet.[14] Slike faktorer inkluderer morens tilknytningshistorie, aktuell sosial støtte, innsikt, og evne til å ta imot hjelp. Disse forholdene kan ofte best bli vurdert av tverrfaglige profesjonelle behandlingsteam som inkluderer spesialister på spedbarns mentale helse eller andre psykiske helsearbeidere med erfaring i arbeid med barn og familier.
Tilknytningsstudier
En studie av Edhborg om mor-barn-tilknytning så på 45 tilfeldig utvalgte mor-barn-par. Disse parene ble valgt ved hjelp av Edinburgh Postnatal Depression Scale[15] (EPDS). 326 kvinner leverte tilbake skjemaet, og av de 326 ble 24 kvinner som skåret over tolv rekruttert og 21 kvinner som skåret lavere enn ni ble rekruttert. En skår over tolv regnes som "potensielt deprimert» og en skår på mindre enn ni anses for ikke å ha noen form for depresjon. De 45 mor-barn parene ble filmet i sine hjem i fem minutter i tre forskjellige situasjoner. Mor og barn ble først satt i et rom med et standard sett av leker, som skulle representere kontrollert lek. I den andre situasjonen får mor og barn leke fritt i et gjennomsnittlig utstyrt lekerom. I den tredje situasjonen ble moren bedt om å forlate rommet som om hun måtte sjekke noe, slik hun noen ganger ville gjøre i sitt vanlige hjemmemiljø, og deretter vende tilbake.
Erfarne psykologer skåret deretter samspillet mellom mor og barn. De to første filmede situasjonene ble skåret på en fem punkts skala; 1 (er området for mest bekymring) til 5 (som er et område for styrke). I den tredje situasjonen ble tilknytningsatferd vurdert inn i tre grupper basert på hvordan barnet reagerte på morens tilbakekomst.
Tre klassifiserte grupper:
Sikker (trygg) og gledesfylt tilknytning: består av barn som hilser mor med glede og blir trøstet av hennes nærvær.
Sikker tilknytning men begrenset i uttrykt glede og nytelse: består av barn som anerkjenner moren, men viser mindre glede enn man normalt ville forvente ved tilbakekomst.
Usikker tilknytning: består av barn som viser tegn til unngåelse og motstand. Denne motstanden kunne vise seg ved at barnet ville gå til moren, men trekke seg så unna og ofte gjenta denne handlingen.
Analyser viste kun en forskjell mellom gruppene. I fri lek-situasjonen viste barn av mødre med høy skåre på EDPS mindre interesse i å leke med sine mødre og i å utforske på egen hånd, enn barn av mødre med lav EDPS-skåre. Mødrene viste også bare en forskjell. Mødrene med høy EDPS-skåre viste liten moderlig emosjonell tilgjengelighet overfor barnet.
Etter resultatene utførte Edhborg en klyngeanalyse (cluster analysis) på ulike samspills-stiler. Noen barn viste tegn på depresjon, men når man sammenlignet barna, ble det funnet at det ikke er noen signifikant sammenheng med EDPS-skårer hos mødre og samspills-stiler. Studien fant imidlertid at barn av mødre med høye EDPS skårer var mindre involvert i fri lek situasjon enn barn av mødre med lave EDPS-skårer.
Under utføring av den strukturerte oppgaven fra den første situasjonen viste det seg at mødre med høye EPDS-skårer var «klar over sin utilgjengelighet for barnet i perioden etter fødselen, og dermed prøvde hardere å hjelpe sine barn i å lykkes med oppgaven" (Edhborg). Denne overreaksjon viser at for mye interaksjon kan føre til en negativ stemning i barnet og vedvarende vanskeligheter i mor-barn-kommunikasjonen.
Problemstillinger i forhold til tilknytning har vist seg å være et problem også hos eldre barn. Som et resultat av å være eksponert for mors depresjons-symptomer som spedbarn, kan eldre barn ha svekket kognitiv og sosio-emosjonell utvikling. Mangelen på tilknytning kan også forårsake problemer i samspillet med andre mennesker og personlig selvstendighet (på lang sikt). Barn med disse problemene har også en høyere risiko for å bli diagnostisert med depresjon senere i livet (Honey).
John Bowlby's tilknytningsteori forklarer hvordan spedbarn lærer om miljøet rundt seg samtidig som de har en omsorgsperson nær seg. Bowlby forklarer sine teorier ut fra prinsippene om variasjon, arv og naturlig seleksjon. Barn trenger god balanse mellom omverdenen og kjærlighet og støtte fra foreldrene. Bowlby fokuserer på barnets instinkt og menneskelige natur, i motsetning til Locke som tror at et nyfødt barn ikke har instinkter til å dirigere ham eller henne. (Chasse, J.)
Forebygging
Tidlig identifisering og intervensjon forbedrer langsiktige prognoser for de fleste kvinner. En stor del av forebyggingen er å være informert om risikofaktorer, og det medisinske samfunnet kan spille en nøkkelrolle i å identifisere og behandle fødselsdepresjon. Kvinner bør screenes av sin lege for å fastslå risiko for utvikling av fødselsdepresjon. Riktig trening og ernæring viser seg å spille en rolle i å forebygge fødselsdepresjon og generell depresjon.
Ernæring
Gravide, ammende og kvinner som nylig har født, oppfordres til å søke medisinsk råd fra fødselslege, registrert kostholdsekspert eller jordmor om optimal ernæring under svangerskapet og etter fødselen.
Den følgende ernæringsmessige informasjon kan være nyttig for å oppnå et balansert kosthold under og etter svangerskapet, men studier er nødvendig for å bekrefte effekten i å forebygge fødselsdepresjon.
Omega-3 fettsyrer : Enkelte eksperter tror at fødselsdepresjon kan tilskrives uttømming av omega 3-fettsyrer fra morens hjerne for å støtte utviklingen av hjernen til fosteret eller spedbarnet som ammer. Dette kan forebygges ved å sikre at tilstrekkelige mengder omega 3-fettsyrer tilføres i mors kosthold.[16] Eksempler på gode naturlige kilder til omega 3-fettsyrer er linolje og enkelte typer fisk. Omega 3-fettsyrer kan også kjøpes i kapselform som kosttilskudd.
Protein finnes i en rekke matvarer. Kjøtt, egg og ost er eksempler på matvarer som inneholder mye proteiner.
Hydrering : En av de viktigste rollene i enhver diett (spesielt for gravide og ammende mødre) er væskeinntak. Mødre som ammer, blir sterkt oppfordret til å drikke et stort glass med vann, melk eller juice før amming. Kvinner bør rådføre seg med legen sin om koffein- og alkohol-forbruk også etter fødsel.
Vitaminer : Kvinner som er gravide eller nylig har født, bør snakke med lege for informasjon om, og en anbefaling for daglig vitamintilskudd.
B-vitaminer Noe begrenset forskning har indikert at inntak av B-vitaminer, spesielt riboflavin, kan bidra til å redusere sjansen for fødselsdepresjon.[17]B-vitaminer er vannløselige og må fornyes hver dag.
Appetitt : Hvis en kvinne opplever tap av matlyst eller andre spiseforstyrrelser, bør hun ta kontakt med sin lege. Dette kan være et tegn på fødselsdepresjon og bør derfor diskuteres med lege.[5]
Behandling
Flere vitenskapelige studier og vitenskapelige tidsskriftartikler støtter antagelsen om at fødselsdepresjon kan behandles ved hjelp av en rekke metoder. Dersom årsaken til fødselsdepresjon kan identifiseres, som beskrevet ovenfor under "sosiale risikofaktorer," bør behandling ha som mål å dempe årsakene til problemet, blant annet økt partnerstøtte, ekstra hjelp til barneomsorg, kognitiv terapi, etc.
Kvinner trenger å bli tatt på alvor når symptomene oppstår. Samarbeidspartnere, venner og leger kan kanskje merke forandringer hos en nybakt mor som hun kanskje ikke merker selv. Å vite at fødselsdepresjon kan behandles med en rekke metoder kan gjøre det enklere å søke behandling.
Ulike behandlingstilbud omfatter:
Medisinsk evaluering for å utelukke fysiologiske problemer
En erfaren medisinsk kliniker vil arbeide med mor for å utvikle en behandlingsplan som er riktig for henne. Denne planen kan omfatte en kombinasjon av alternativene ovenfor, og kan omfatte kommunikasjon og tilbakemeldinger fra / med partner. Hvis en kvinne som lider av fødselsdepresjon, føler at hun ikke blir tatt på alvor, eller hvis hun blir anbefalt en behandlingsplan hun ikke føler deg komfortabel med, vil hun ønske å søke hjelp andre steder.[5]
En studie fra 1997 utført av Appleby et al. bekrefter at deprimerte mødres symptomer bedrer seg omtrent like fort når de ble behandlet med kognitiv atferdsterapi som når de behandles med antidepressivumet fluoksetin. "En gruppe på 61 deprimerte mødre fullførte et 12-ukers program med eller uten antidepressiver, pluss én time versus seks timer med rådgivning." Bedring fulgte etter "en til fire uker uansett behandling."[18] Funnene i Appleby et al.s studie viste definitivt at å kombinere veiledning med medikamentell behandling ikke har bedre effekt enn bare medikamentell behandling eller bare rådgiving.[18] Dette tyder på at rådgivning er like effektiv behandling for fødselsdepresjon som medisiner, og at «valg av behandling [psykoterapi eller medisinering] kan ... gjøres av kvinnene selv".[18] Andre former for behandling (som gruppeterapi og hjemmebesøk) er også effektive behandlinger for fødselsdepresjon.[5]
En kvinne vil ønske å diskutere de ulike tilgjengelige behandlingstilbudene med lege, og hvis hun vurderer medikamentell behandling bør det snakkes om hvilke medisiner det er trygt å ta mens en ammer.
Behandling for fødselsdepresjon kan redusere lengden på lidelsen og dens alvorlighetsgrad. Ubehandlet kan nedstemthet etter fødsel gå bort av seg selv (dette skjer i de fleste tilfeller). Å snakke med helsepersonell så snart symptomene oppstår er den sikreste måten å sikre rask behandling på for å kunne gå tilbake til et normalt liv.
Studier fra "The National Institutes of Mental Health" viser at årene med barnefødsler er de årene en kvinne har størst sannsynlighet for å oppleve depresjon i løpet av livet. Omtrent 15 % av alle kvinner opplever fødselsdepresjon etter fødsel. (Chasse, J). Når den psykiske helsen til mor er nedsatt, påvirker dette hele familien. (Postpartum Support International).
Psykose
Postpartum psykose er en egen psykisk lidelse som innebærer et fullstendig brudd med virkeligheten. Selv om tilstanden noen ganger forveksles med, eller feilaktig kalles postpartum depresjon, er postpartum psykose en helt annen lidelse. Tilstanden er mindre vanlig enn fødselsdepresjon, og den innebærer utbrudd av psykotiske symptomer som kan omfatte tankeforstyrrelser, vrangforestillinger, hallusinasjoner og / eller uorganisert tale eller adferd.
Behandling for psykoser etter fødsel er viktig, det vil ikke forsvinne uten medisinsk tilsyn.[5]
^John L. Beard, et. al.; J. Nutr. 135: 267-272, 2005.
^Kinnaman, Gary & Jacobs, Richard. Seeing in the Dark. Michigan: Baker Publing Group,
2006.
^[9] ^ Agency for Health Care Research and Quality: Perinatal Depression: Prevalence, Screening Accuracy, and Screening Outcomes [1]Arkivert 6. mai 2009 hos Wayback Machine.
^abcdefghijklmnopqr[15] ^ The Boston Women's Health Book Collective: Our Bodies Ourselves, pages 489–491, New York: Touchstone Book, 2005
^abc Segre, Lisa S, Mary E. Losch, Michael W. O'Hara. Race/Ethnicity and Perinatal Depressed Mood. Journal of Reproductive and Infant Psychology. Vol 24 No 2: 99–106
^ Howell, Elizabeth A, Pablo Mora, Howard Leventhal. Correlates of Early Postpartum Depressive Symptoms Maternal and Child Health Journal. Vol. 10 No 2: 149-157
^ Ross, Lori E, L Steele, C Goldfinger, og C Strike. Perinatal Depressive Symptomatology Among Lesbian and Bisexual Women. Archives of Women's Mental Health. Vol. 10 No 2: 53-59
^[40] ^ Ross, Lori E. Perinatal Mental Health in Lesbian Mothers: A Review of Potential Risk and Protective Factors. Kvinner & Helse. Vol 41 Issue 3: 113-128
^Almeida A, Merminod G, Schechter DS (2009). Mothers with severe psychiatric illness and their newborns: a hospital-based model of perinatal consultation. Journal of ZERO-TO-THREE: National Center for Infants, Toddlers, and Families, 29(5), 40-46.
^abcAppleby, Louis, Rachel Warner, Brian Faragher, and Anna Whitton. «A Controlled Study of Fluoxetine and Cognitive-Behavioural Counseling in the Treatment of Postnatal Depression». British Medical Journal: 932–937. 314.n7085.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Anbefalt lesing
Beck, C.T. The effects of postnatal depression on maternal-infant interaction: a meta-analysis. Nursing Research 44:298-304, 1995.
Beck, C.T. A meta-analysis of predictions of postpartam depression. Nursing Research 45:297-303, 1996a.
Beck, C.T. A meta-analysis of the relationship between postpartum depression and infant temperament. Nursing Research 45:225-230, 1996b.
Beck, CT (2001) Predictors of Postnatal Depression: An Update. Nursing Research, 50, 275-285.
Cohn, J.F., Campbell, S.B., Matias, R., and Hopkins, J. Face-to-face interactions of postpartum depressed and nondepressed mother-infant pairs at 2 months. Developmental Psychology 26:15–23, 1990.
Cohn, J.F., Campbell, S.B., and Ross, S. Infant response in the still-face paradigm at 6 months predicts avoidant and secure attachment at 12 months. Special Issue: Attachment and developmental psychopathology. Development and Psychopathology 3:367–376, 1991.
Edhborg, Maigun. “The long-term impact of postnatal depressed mood on mothers + child interaction: a preliminary study.” Journal of Reproductive og Infant Psychology 19 (2001) :61-71.
Edhborg, Maigun. “‘Struggling with Life’: Narratives from women with signs of postpartum depression.” Scandinavian Journal of Public Health 33 (2005) :261-267.
Field, T., Sandburg, S., Garcia, R., Vega-Lahr, N., Goldstein, S., and Guy, L. Pregnancy problems, postpartum depression, and early mother-infant interactions. Developmental Psychology 21:1152–1156, 1985.
Fowles, E.R. Relationships among prenatal maternal attachment, presence of postnatal depressive symptoms, and maternal role attainment. Journal of the Society of Pediatric Nurses 1:75–82, 1996.
Gotlib, I.H., Whiffen, V.E., Wallace, P.M., and Mount, J.H. Prospective investigation of postpartum depression: factors involved in onset and recovery. Journal of Abnormal Psychology 100:122–132, 1991
Goodman J.H. (2004) Paternal postpartum depression, its relationship to maternal postpartum depression, and implications for family health. Journal of Advanced Nursing, 45, 26–35
Harris, B. Biological and hormonal aspects of postpartum depressed mood: working towards strategies for prophylaxis and treatment. Special Issue: Depression. British Journal of Psychiatry 164:288–292, 1994
Hagen, E., og Barrett, HC (2007). Perinatal sadness among Shuar women: Support for an evolutionary theory of psychic pain. Medical Anthropology Quarterly, 21, 22–40. Full tekst
Hoffman, Y., and Drotar, D. The impact of postpartum depressed mood on mother-infant interaction: like mother like baby? Infant Mental Health Journal 12:65–80, 199
Honey, Kyla. “A Stress-Coping Transactional Model of low mood following Childbirth.” Journal of Reproductive and Infant Psychology 21 (2003): 129–143
Jennings, K.D., Ross, S., Popper, S., and Elmore, M. Thoughts of harming infants in depressed and nondepressed mothers. Journal of Affective Disorders, 1999.
Murray. “The Impact of Postnatal Depression on Infant Development.” Journal of Child Psychology and Psychiatry and Allied Disciplines 33 (1992): 543–561.
Murray, L. Intersubjectivity, object relations theory, and empirical evidence from mother-infant interactions. Special Issue: The effects of relationships on relationships. Infant Mental Health Journal 12:219–232, 1991
Murray, L., and Cooper, P.J. The impact of postnatal depression on child development. International Review of Psychiatry 8:55–63, 1996.
Nielsen Forman D, Videbech P, Hedegaard M, Dalby Salvig J, Secher NJ (2000) Postnatal depression: identification of women at risk. British Journal of Obstetrics and Gynaecology, 107, 1210–7
O’Hara, M.W. Depression and marital adjustment during pregnancy and after delivery. American Journal of Family Therapy 13:49–55, 1985.
O’Hara, M.W. Postpartum Depression: Causes and Consequences. New York: Springer-Verlag, 1995 .
O’Hara, M.W., and Swain A.M. Rates and risk of postpartum depression – A meta-analysis. International Review of Psychiatry 8:37–54, 1996.
Stone & Menken (2008) Perinatal and Postpartum Mood Disorders: Perspectives and Treatment Guide for the Healthcare Practitioner. New York: Springer.
Du bør aldri bruke informasjon fra internett, inkludert Wikipedia, som eneste kilde til avgjørelser eller tiltak i helsemessige spørsmål. Ved legemiddelspørsmål bør du rådspørre apotek eller lege, ved helsespørsmål relevant autorisert helsepersonell, og ved dyresykdom bør du rådspørre veterinær. Bruk aldri reseptbelagte legemidler uten etter råd fra lege. Søk råd på apoteket ved bruk av reseptfrie legemidler, kosttilskudd og naturmidler, spesielt om du også bruker reseptbelagte midler. Bruk av flere legemidler samtidig kan gi utilsiktede effekter.
