Euromajdan

Euromajdan i Kyiv, 1. desember 2013.

Euromajdan også kalt verdighetsrevolusjonen og maidan-opprøret,^[1][2] var et folkelig opprør i Ukraina som foregikk fra november 2013 til februar 2014. Protestene dreide seg om den ukrainske regjeringens beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med Den europeiske union. Regjeringen valgte i stedet å knytte tettere bånd til Russland og Den eurasiske økonomiske union.^[3][4]

Etymologi

Euromajdan er sammen satt av «euro» for Europa og «majdan» som er det ukrainske ordet for plass. Protestene startet på Majdan Nezalezjnosti (Uavhengighetsplassen) i Kyiv.

Ordet majdan betyr kvartal eller åpen plass. Det er av persisk opprinnelse, og kom sannsynligvis til Ukraina med osmanene. En oversettelse av ordet euromajdan til Europaplassen er derfor korrekt, men uttrykker ikke begrepets dypere betydning. Språklig refererer majdan til det første ordet i Majdan Nezalezjnosti. Plassen ble rekonstruert etter andre verdenskrig. Folk i Kyiv treffes på Majdan, som om ordet skulle være et tilnavn. Ordet majdan ble i likhet med Europa, oppfattet like meget som en idé som et geografisk sted. Plassen var utgangsstedet for Oransjerevolusjonen i 2004, som førte til opphevelsen et korrupt presidentvalg. I den sammenhengen ble ordet et symbol for fredelig motstand og målbevisst handling. Dette var bakgrunnen for at ukrainere satte sammen ordene euro og majdan til euromajdan som begrep for oppstanden 2013–2014. Denne oppstanden hadde en nærmere tilknytning til Europa som mål.^[4]

Den planlagte avtalen med EU

Ifølge meningsmålinger hadde 54 % av befolkningen vært for avtalen med EU.^[5] Avtalen med EU skulle legge til rette for økonomisk politisk liberalisering. Protestene spredte seg til flere byer. Janukovitsjs beslutning kom trolig etter press fra Russland og demonstrantene ble forsøkt delegitimert av russiske myndigheter og medier (omkring 30 % av ukrainerne fulgte russiske medier). EU-landene og USA forsøkte å påvirke begivenhetene blant annet ved å innføre sanksjoner mot personer i den daværende ukrainske toppledelsen.^[6][7][8]

Russland hadde fått et gradvis dårligere forhold til vesten særlig etter Kosovokrigen i 1999 og utvidelsen av NATO østover. En del vestlige politikere støttet demonstrantene. Lederne i Moskva oppfattet dette som et forsøk på å utøve kontroll over Ukraina.^[9][10]

Protestene mot utsettelsen utviklet seg til opprør mot korrupsjon og vanstyre, og det var tilsvarende protester i de fleste av Ukrainas større byer. Etter at mange var blitt skutt og drept på Majdan Nezalezjnosti den 20. februar 2014, reiste president Janukovitsj til Russland. Ukraina vendte sin utenrikspolitikk mot vest og startet en innenrikspolitisk reformprosess.^[11]

Euromajdan ble samme måned, februar 2014, etterfulgt av Russlands invasjon av halvøya Krim. I mars 2014 ble Krim annektert av Russland.

Demonstrasjoner og presidentskifte

I februar 2014 begynte opprørspolitiet å skyte mot demonstrantene, og dette resulterte i 82 drepte i perioden 19.–20. februar.^[12] Den 21. februar 2014 ble det undertegnet en avtale mellom president Viktor Janukovitsj og opposisjonens representanter Arsenij Jatsenjuk, Vitalij Klitsjko og Oleg Tsjagnibok. Avtalen gjaldt en tidsplan for konstitusjonelle endringer og utlysing av nyvalg. Den ble garantert ved underskrifter av utenriksministrene Frank-Walter Steinmeier, Tyskland, Laurent Fabius, Frankrike og Radosław Sikorski, Polen.

Allerede den 22. februar 2014 avsatte imidlertid parlamenet Verkhovna Rada president Janukovitsj, og utpekte Oleksandr Turtsjynov som fungerende president.^[13] Dette presidentsskiftet ble av enkelte karakterisert som statskupp. De folkevalgte hadde alminnelig flertall for sitt vedtak, men ikke 3/4 flertall slik Ukrainas grunnlov krevde. Parlamentet fulgte heller ikke de prosedyrer som krevdes for avsetting av presidenten. Andre har kalt presidentskiftet for en revolusjon.^[14] Flertallet i parlamentet hadde et flertall i folket bak seg, og det førte til en demokratisering av landet.^[15]

Etterspill

I slutten av februar 2014 invaderte Russland Den autonome republikken Krim.

Referanser

1. Hansen, Arve (2022). Ukraina : historien, menneskene, krigen. Kagge Forlag. ISBN 9788248930020. 
2. «data.ub.uio.no: HUME: Maidan-opprøret». data.ub.uio.no. Besøkt 24. juni 2023. 
3. «Huge demonstration in Kyiv in support of EU pact». EurActiv. 25. november 2013. 
4. ^ Ukraine’s Euromaidan: What’s in a name? washingtonpost.com (2. desember 2013)
5. «BBC News – Ukraine's EU options 'still open'». web.archive.org. 20. februar 2014. Archived from the original on 20. februar 2014. Besøkt 2. mars 2023. CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
6. «Huge demonstration in Kyiv in support of EU pact». EurActiv. 25. november 2013. 
7. «John Færseth: Ukraina: Landet på grensen». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2015-02-09. Besøkt 21. februar 2022. 
8. Jakob Tolstrup (7. oktober 2015). «Ukraines turbulente år: Fra folkeligt oprør til frossen konflikt». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2015-03-03. Besøkt 21. februar 2022. 
9. Tor Bukkvoll (10. januar 2022). «Hva er greia med Ukraina?». NUPI (norsk). Besøkt 22. februar 2022. 
10. NUPI. «Når alt er krig: Konfliktdynamikk og russisk utenrikspolitikk etter krisen i Ukraina». NUPI (norsk). Besøkt 22. februar 2022. 
11. Bukkvoll, Tor (22. januar 2023). «Kyiv». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 2. mars 2023. 
12. Ukraine bloodshed: 82 people died, over 620 injured in Ukraine unrest – Health Ministry. Voice of Russia (22. februar 2014)
13. Ukraine Parliament Moves Swiftly to Dismantle President’s Government. New York Times, nettutgaven (23. februar 2014)
14. Bildung, Bundeszentrale für politische. «Ukraine». bpb.de (tysk). Besøkt 2. mars 2023. 
15. «Ukraina». www.fn.no (norsk). Besøkt 2. mars 2023. 

Eksterne lenker

• (en) Euromaidan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons