Han drømte om en karriere som kunstner og dro i 1897 til København, hvor han lagde sin første skulptur, Længsel – over de høie fjelle. Den forestilte en ung gutt som skuet lengselsfullt omkring seg. Den ble godt mottatt i Danmark, men ble knust da den ble fraktet tilbake til Norge for å bli vist fram. Dette ble det siste han gjorde av store skulpturer, men han fortsatte å lage mindre verker og er kjent for en portrettbyste av Hans Nielsen Hauge, som er plassert ved Bredtved gård i Oslo.[4] Han var medlem av juryen for skulpturer på Høstutstillingen i 1903.
Etter den knuste kunstnerdrømmen ble han prest igjen, og etter et kort opphold på Ås ble han i 1900 utpekt av Gustav Jensen til å bli lasaronsprest i Vaterlandskirken, en del av bymisjonens arbeid. Dette var et arbeid han passet godt til. Han jobbet for kristen vekkelse og sosial rettferdighet og holdt i 1901 et foredrag for Norges kristelige Studenterforbund om kristensosialisme.
På starten av 1900-tallet pågikk det en teologisk diskusjon rundt konfirmasjonen. Grønland markerte seg sterkt i denne debatten og hevdet at konfirmasjonen ikke var et løfte, men undervisning i kristen tro og en velsignelse, et syn som vant fram. Kirkestriden preget også denne perioden, og i denne striden søkte Grønland å skape et miljø for samtale mellom fraksjonene.
Erling Grønland gav ut en rekke skrifter om teologiske emner, i tillegg til at han etterlot seg en del skulpturer.
