Han var prestesønn og vokste (etter farens død i 1852) opp hos sin mors familie i Trondheim. Han tok artium i 1869. Han begynte på anneneksamen, men rakk ikke å fullføre denne før han som skribent og debattant engasjerte seg i Sverdrups og Bjørnsons venstreagitasjon.
Liv og virke
Erik Vullum malt i Roma av J.A.G. Acke. Norsk portrettarkiv / RiksantikvarenErik Vullum taler på Henrik Wergelands grav ved feiringen av dikterens 100 års fødselsdag i 1908.
Erik Vullum bodde i utlandet i flere perioder i 1870-årene, også som korrespondent i Paris. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1879. Han skrev i 1881 tre bøker, om Falsen, Wergeland og franskmannen Léon Gambetta, og Harald Noreng bemerker at «Det virket som om Vullum ville mobilisere disse tre også til kampen på venstresiden i samtidens Norge».
I 1908 oppsøkte Francis Bull på vegne av Det Norske Studentersamfund Vullum i hans ørlille kontor i redaksjonen hos Verdens Gang. Vullum satt på kontorets eneste stol. Stemmen hans var til Bulls overraskelse snøvlende, men det glemte han snart, for som Nils Kjær sa om Vullum: «Når han først talte! – Og når talte han ikke først?»[3]
Ekteparet Vullum levde et ustabilt liv, basert på hennes formue (som etter hvert tok slutt), hans ustadige forhold til alkohol, og få faste inntekter. De bodde i Valdres, på Askøy utenfor Bergen, og flere steder på Østlandet. 1898–1905 bodde de i utlandet, blant annet Italia. I 1912 slo de seg ned på Lillehammer, hvor de ble en del av byens kulturelle elite. Vullum ble statsstipendiat i 1914, og fikk ved det en sikret inntekt i sine siste år. Han døde i 1916, hvoretter hun dro tilbake til hjemlandet. De ligger begravet side ved side på Lillehammer kirkegård.
.jpg)
