Emiratet Bukhara

Emiratet Bukhara (tadsjikisk: Аморати Бухоро) var en sentralasiatisk stat som eksisterte fra 1785 til 1920. Den okkuperte landområdet mellom elvene Amu-Darja og Syr-Darja, tidligere kjent som Transoxiana. Dens kjerneterritorium var landområdet langs nedre del av elven Zeravsjan, og dens urbane sentrum var oldtidsbyene i Samarkand og emiratets hovedstad, Bukhara. Staten eksisterte på samme tid som Khanatet Khiva i vest, i Khoresm, og Khanatet Kokand i øst, i Fergana.

Historie

Emiratet Bukhara ble offisielt grunnlagt i 1785, og staten skulle styres av Manghit-dynastiets emir, Shah Murad. I løpet av det 18. århundre, hadde emirene gradvis tatt kontroll over Khanatet Bukhara, fra deres posisjon som ataliq. Omkring 1740-tallet, da khanatet ble overvunnet av Nadir Shah av Persia, var det tydelig at emirene satt på makten for alvor. I 1747, etter Nadir Shahs død, hadde ataliq Muhammad Rahim Bi drept Abulfayz Khan og hans sønn, og dermed satte han en stopper for Astrakhanid-dynastiet. Fra da av tillot emirene at khanene «lekte seg» med makten, helt til Shah Murad tok over tronen som en følge av Abu l-Ghazi Khans død.^[1]

I 1868 tapte emiratet en krig med det russiske keiserdømmet, som hadde planer om kolonialisme i regionen. Russland overtok store deler av emiratets territorium, inkludert Samarkand.^[2] I 1873 ble de resterende delene til russisk protektorat,[1] og var snart omringet av guberniaet Turkestan.

Muhammed Alim Khan (1880–1944), den siste emiren av Emiratet Bukhara. Fotografi av Prokudin-Gorski i 1911.

I 1920 ble Emiratet Bukhara overvunnet av bolsjevikene og erstattet med Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk. Reformistene innen emiratet hadde vendt seg til de russiske revolusjonære for å få militær assistanse, etter at den konservative emiren, Muhammed Alim Khan, nektet å gi slipp på makten. Den røde armé gjennomførte et mislykket angrep i mars 1920 og deretter et vellykket et i september samme år.^[3] I dag er territoriet til det oppløste emiratet hovedsakelig Usbekistan, med unntak av visse deler i Tadsjikistan, Turkmenistan og Kasakhstan.

Kultur

Europeerne kom til Sentral-Asia omkring 1600-tallet, og der fikk de se jøder som levde i Emiratet Bukhara. De hadde navngitt dem de bukhariske jødene. Senere flyttet de bukhariske jødene seg til land som bl.a. Tadsjikistan og andre deler av Usbekistan, fordi muslimene ville tvinge dem til å konvertere til islam — eller dø. Store horder med jøder ble nødt til å flytte på seg til stadighet, for å holde seg selv og sin religion i live.

Referanser

1. Soucek, Svat, A History of Inner Asia (2000), p. 179-80.
2. ibid, p. 198.
3. ibid, pp. 221-222.

Autoritetsdata