Johanne Elisabeth Meyer (1899–1968) var en norskfotograf og journalist. Meyer er kjent for sitt fotojournalistiske arbeid på sine reiser gjennom Iran og India i 1920- og 1930-årene. Hennes arbeider inkluderer noen av de første fotografiene av Mahatma Gandhi. Hun laget fotoreportasjer fra Norge, Europa, Mexico og Alaska.[3][4]
Arkivet etter hennes arbeid (minst 37 000 bilder) ble funnet i en privat garasje i Bærum og oppbevares ved Preus museum. En del av bildene var i dårlig stand. Arkivet omfatter også noen hundre brev og andre dokumenter. Norsk Folkemuseum og Finnmark fylkesmuseum har en del hennes bilder i sine samlinger. Meyer gjorde en fotoreportasje i Finnmark i 1941 og tok sjeldne fotografier før landsdelen ble brent og ødelagt i sluttfasen av andre verdenskrig.[5][6]
Tidlig i karrieren fotograferte hun som supplement til reportasjer. Senere utdannet hun seg til profesjonell fotograf og hadde mer avansert utstyr. Hennes artikler og bøker ble illustrert med egne fotografier. Etter andre verdenskrig leverte hun fotografier blant annet til tidsskriftene Urd og Magasinet for alle samt utenlandske tidsskrifter. Hun leverte fotografier brukt til postkort, bildebøker og i bedrifter. Meyer ga ut barneboken De små og store dyra våre.[7][8]
Meyer hadde særlig god evne til å komme i kontakt med andre mennesker og samtalte med noen av samtidens ledende personligheter blant andre Kemal Atatürk og kong Feisal.[9] Meyer fikk møte Selma Lagerlöf som helst ikke tok i mot journalister.[7]
Fotografiene fra Asia og hennes kommentarer er preget av et europeisk, fordomsfullt perspektiv. Meyer forholdt seg ofte til overklassen på stedene hun besøkte og dokumenterte samtidig fattigdom og sosialt vanskelige forhold blant annet barneekteskap og rettsløse enker i India. Meyers bilder blir vurdert som historisk interessante men ikke særlig godt fotografert. Meyer var mest opptatt av motivet og hadde evne til å komme i tillitsfull kontakt med mennesker. Motivene er dagligdagse og bildene er lavmælte.[6][10][7]
Elisabeth Vallevik Engelstad ga i 2023 ut biografien Elisabeth Meyer. Reporter i grenseland (Solum forlag). Boken inneholder 200 av Meyers fotografier.[7][8]
Liv og familie
Johanna Elisabeth Meyer ble født 15. november 1899[6] og vokste opp i Tønsberg som eneste barn i en velstående familie. Faren var overrettssakfører, skipsreder og forretningsmann Samuel Boyesen Meyer (1862-1920) og moren var Bertha Margrethe Øien (1871-1952). Faren Samuel var blant annet konstituert politimester i Tønsberg 1896-1898 og medlem av bystyret i to perioder. Samuel Meyer opprettet et legat i sin fars navn for arbeidere på Kaldnes og et legat i sin mors navn for Tønsberg Barnehjem samt Ing. Øiens legat for studenter til Trondhjem tekniske høiskole og et legat for Tønsberg sjømandsskole.[9][11]
Elisabeth Meyer studerte språk i England, Frankrike og Tyskland 1921-1923.[9][11] Familien hadde god råd og mange kontakter internasjonalt.[9][10] Da familiens penger tok slutt begynte hun å reise på lavbudsjett og bodde billig på turene sine.[8]
Moren solgte huset i Tønsberg da hun ble enke og bodde sammen med datteren utenlands i flere år og de besøkte mange europeiske land og blant annet Egypt og Palestina. Meyer var et par år gift med tyske Helmut Gustav-Adolf Dost som hun møtte i Dresden.[9][10]
Hun døde 10. juni 1968 og testamenterte penger til Blindeforbundet og til et legat opprettet av faren.[12] Svenske Hjalmar Simonsson som hun møtte på ferie i Skåne i 1925 arvet også (de hadde holdt kontakt og reist på ferie sammen). Fotoarkivet testamenterte hun til sønnen av en kusine.[9] Meyer er begravet ved Tønsberg gamle kirkegård.
Virke
Meyers rute gjennom India
Faren ga henne et Kodak foldekamera som hun kunne ha med på sine reiser, og det ser ut til å ha blitt starten på hennes profesjonelle karriere. Hun ble medlem av Oslo Kamera Klubb i 1932, og reiste siden til Berlin i 1937 for studere fotografi ved Reimann fotoskole. Her var hun elev av Walter Peterhans og Otto Croy. Hun arbeidet som assistent for Joszef Pécsi i Budapest. I Tyskland og Ungarn var hun forskrekket vitne til den tiltagende jødeforfølgelsen.[9] Hun vendte tilbake til Norge, hvor hun oppholdt seg under andre verdenskrig. Meyer leverte stoff blant annet til National Geographic Magazine, Aftenposten, A-magasinet,[13] kvinnebladet Urd, Magasinet for Alle og billedbladet Nå.[11]
Persia
Hun reiste på egen hånd rundt i Iran (Persia) omkring 1929, og kan ha vært den første vestlige kvinnen som besøkte Iran på denne måten.[3] Reisen gjennom Iran vakt oppsikt og ble omtalt i pressen. Bakgrunnen for reisen til Iran er uklar.[6] Den norsk konsulen i Teheran hadde hatt embetet i 17 år og hadde på den tiden møtt fem nordmenn. Iran hadde på den tiden ikke jernbane og var praktisk talt uten faste veiforbindelser. Som et av få land i området var Iran ikke under vestlige kontroll på den tiden.[10]
Det var på den tiden totalforbud mot fotografering i Iran.[10] Meyer ignorerte fotoforbudet med vilje og hun ble arrestert flere ganger men slapp unna med høflige advarsler. Meyer beskrev perserne som meget vennlige overfor kvinner som ikke ble tatt på alvor.[10] I Persia reiste hun til dels i bil med forskjellige reisefølger. Boken om reisen til Persia ble gitt ut på Gyldendal og fikk god omtale i pressen, blant annet av Barbara Ring i Nationen, og den ble oversatt til svensk.[9]
Tyrkia
I Tyrkia fikk hun møte landets øverste ledere. Hun intervjuet blant annet Kemal Atatürk og stilte ham kritiske spørsmål om religionens plass i samfunnet.[10] Møtet med Kemal ble beskrevet i artikkel sendt til Aftenposten som trolig refuserte den.[9]
Meyer forteller i reiseskildringen om hvordan hun på togturen til Anakara ble kjent med tre unge tyrkiske damer hvorav to var Kemals adoptivdøtre og en var datter av Kâzım Karabekir. Bilder av jentene på toget er med i boken om reisen til Persia. Dette bekjentskapet hjalp henne å få audiens hos Kemal som helst ikke snakket med journalister.[14]
Kemal snakket tyrkisk og brukte tolk under samtalen selv om han kunne tysk og fransk flytende. Meyer opplevde Kemal som en varm og elskverdig person med urokkelig selvtillit, og han svarte kort og konsist på spørsmålene etter å ha tenkt seg litt om. På spørsmål fra Meyer understreket Kemal at han ikke hadde rørt religionen, bare skilt den fra politikken der religionen ikke hører hjemme, og det skulle være religionsfrihet. Ifølge Meyer støttet Kemal likestilling, utdanning og stemmerett for kvinner. I forbindelse med audiensen fikk Meyer omvisning i residensen inkludert Kemals private soverom trukket i rosa silke.[14]
Syria og Irak
I Syria fikk hun militær eskorte av franske styrker som sto i landet.[10] I Irak intervjuet hun kong Faisal i «hans palé litt utenfor Bagdad». Faisal var svært åpenhjertig. I Damaskus ble Meyer tilfeldigvis kjent med prins Kader, sønnesønn av Abd al-Qādir.[10]
India
Meyer reiste fra Antwerpen med lastebåt i rederiet Wilhelmsen og kom til Bombay (Mumbai) i november 1932. India hadde et omfattende jernbanenett anlagt av britiske myndigheter og reisen var langt mer planlagt enn i Persia. I India fikk hun innreise til det nokså lukkede Sikkim.[9]
I India fikk hun i 1933 hjelp av den unge Indira Nehru til å møte den fengslede Mahatma Gandhi. Meyer og Ghandi satt sammen på en liten jernseng i fengselsgården. Ghandi gjorde et sterkt inntrykk på Meyer som skildret møtet slik: «Enhver annen ville sett latterlig ut i det kostymet, men overfor Gandhi forstummer alt som heter kritikk. Jeg har aldri vært begeistret for ham, men - jeg er totalt omvendt. Han er et av de mest sympatiske mennesker jeg har truffet, han er virkelig en stor mann.»[15][16] Betingelsen for intervjuet med Gandhi var at de skulle snakke om "de urørbare" (dalit-kasten) som var de meste undertrykte i India. Ghandi var rasende på kastesystemet som holdt 40 % av inderne nede i uverdige forhold. På spørsmål fra Meyer uttalte Gandhi at han støttet frihet og likestilling for kvinner.[10][8]
Meyer møtte forfatteren Rabindranath Tagore.[8] Boken En kvinnes ferd gjennom India (1933) fikk god omtale.[9]
Norge
I 1939 fikk hun oppdrag av et forlag (trolig Gyldendal) å levere fotografier fra Norge til et bokprosjekt og hun besøkte mange av de vanlige turistmålene. Hun var i Kautokeino da tyske styrker okkuperte Norge fra april 1940.[10][9] Straks etter den tyske kapitulasjonen i 1945 besøkte hun på oppfordring fra Røde Kors Grini fangeleir og fotograferte de gjenværende fangene der.[17] Etter andre verdenskrig besøkte hun blant annet Alaska.
Meyer, Elisabeth (foto), innledning ved Hanne Holm-Johnsen (1933). En kvinnes ferd gjennem India. Gyldendal.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
En kvinnes ferd til Persia 1930 (svensk utgave 1932)
Rapport fra verden 1920-1950 (Forlaget Press, 2013)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
