Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
I 1928 foreslo det egyptiske parlament å opprette et flyvåpen. Det egyptiske krigsministeriet kunngjorde at det trengte frivillige til den nye våpengrenen. Over 200 egyptiske offiserer meldte seg, men bare tre kom seg gjennom strenge medisinske og tekniske tester.
Disse tre begynte på en Royal Air Force-flyskole ved Abu Suwayer ikke langt fra Suezkanalen. Der fikk de trening på flere forskjellige flytyper. Etter endt opplæring reiste de til videregående trening i Storbritannia. Den 2. november 1930 kunngjorde Fuad I opprettelsen av den egyptiske hærs flyvåpen (EAAF), og i september året etter fikk britiske de Havilland kontrakt på levering av ti de Havilland Gipsy Moth treningsfly.
Flyvåpenets første sjef ble en canadier, Squadron Leader Victor Hubert Tait. Han utpekte en stab, valgte ut utstyr og bygde flystasjoner. I 1934 leverte britiske myndigheter ti Avro 626, de første virkelige militærfly til våpenet. Like etter fulgte ytterligere 17 Avro-fly i tillegg til noen Hawker Audax-fly, samt Avro Anson til VIP-flyging.
Flyvåpenet ble skilt ut fra hæren i 1937, og et selvstendig flyvåpen, Royal Egyptian Air Force (REAF) var et faktum. Nye flystasjoner fortsatte å bygges i Suezkanalsonen og vestre deler av ørkenen. I 1938 mottok flyvåpenet to skvadroner Gloster Gladiatorer jagerfly og en skvadron Westland Lysanderregkognoseringsfly.
Annen verdenskrig
Da Egypts grenser ble truet av italienske og tyske tropper, etablerte Royal Air Force fler baser i landet. EAF ble stadig behandlet som del av RAF, mens det andre ganger opprettholdt en nøytralitetspolitikk. Som et resultat av dette tilførte britene få nye fly, med unntak av et lite antall Curtiss P-40 Tomahawks og Hawker Hurricane. Umiddelbart etter krigen anskaffet våpenet et stort antall overskuddsmateriell, blant annet Supermarine Spitfire Mk IX.
Den arabisk-israelske krig 1948
Etter at britene trakk seg ut fra Palestina, og opprettelsen av den israelske stat i mai 1948, entret egyptiske styrker Palestina som del av Den arabiske ligas militære koalisjon til støtte for palestinerne mot israelerne. Flyvåpenets bidrag besto av et Short Stirling bombefly, Douglas C-47 Dakota og Spitfire. To israelske fly ble skutt ned. 22. mai angrep egyptiske Spitfire den britiske flystasjonen ved Ramat David i den tro at basen var overtatt av israelske styrker. Angrepet overrasket britene og flere fly ble ødelagt på bakken. Et påfølgende angrep kom da britene hadde kommet til hektene og kunne besvare angrepet. Resultatet ble at hele den egyptiske styrken ble skutt ned.
Forbindelsen med britene ble snart gjenopprettet, og snart ble det levert mer britisk materiell. Nye Spitfire Mk.22 erstattet de gamle modellene, og i 1949 fikk våpenet sine første jetfly. Først leverte britene Gloster Meteor, og ikke lenge etter fikk egypterne de Havilland Vampire FB5.
Etter den egyptiske revolusjon i 1952 besluttet det nye styret å distansere seg fra avhengigheten av britisk krigsmateriell, og under president Nasser begynte Egypt å forhandle med Sovjetunionen om militært utstyr. Flyvåpenet mottok snart MiG-15 jagerfly, Il-28 bombefly, Il-14 transportfly og Jak-11 treningsfly. Tsjekkoslovakia bisto med instruktører. Snart kunne Egypt også bygge sine fly på lisens, i første omgang tsjekkiske Gomhouria Bü 181 Bestmann treningsfly.
Suez-krisen
Etter at Egypt nasjonaliserte Suezkanalen i 1956, ble landet angrepet av Israel, Frankrike og Storbritannia i den såkalte Suezkrisen. Dette påførte egypterne store tap. Men selv om konflikten var en katastrofe militært sett, ble den en politisk seier for Egypt.
I 1958 slo Egypt og Syria seg sammen og dannet Den forente arabiske republikk. Syria forlot unionen i 1961, men egypterne fortsatte å benytte unionens offisielle navn helt til 1971.
På midten av 1960-tallet var britiske fly fullstendig erstattet av sovjetisk materiell, og Sovjetunionen ble hovedleverandør til EAF og flere andre arabiske stater. Dette tillot flyvåpenet å modernisere og styrke effektiviteten stridsmessig. Man hadde begynt å motta MiG-21 jagerfly, og dette flyet ville forbli Egypts hovedvåpen de neste to årtier. I 1967 hadde flyvåpenet 200 MiG-21-fly. Samtidig mottok man Su-7 jagerbombefly. I denne perioden begynte Egypt også å produsere sitt eget supersoniske jagerfly, Helwan HA-300.
De første tre flygerne i Egypts hærs flyvåpen
Borgerkrigen i Nord-Jemen
Jemenittiske rojalister mottok støtte fra Saudi-Arabia og Jordan, mens republikanerne ble støttet av Egypt. Det kom til harde kamper, der både gatekamper og regulære slag forekom.
Strategisk var striden en gjennombruddsmulighet for Israel, ettersom den stagnerte Egypts militære planer for forsterkning av Sinai ved å forflytte egyptisk militært fokus til et annet stridsområde. Samtidig ga striden israelerne en mulighet til å avdekke Egypts militære taktikk og tilpasningsevne.
Egyptiske styrker angrep mål i de saudiske byene Najran og Jizan, som var knutepunkter for rojalistenes styrker. Saudi-Arabia svarte med å anskaffe britiske luftforsvarssystemer, og bygget ut en base i Khamis Mushayt. President Kennedy sendte en jagerving og bombeflyving til Dhahran for å demonstrere USAs engasjement i å forsvare amerikanske interesser i Saudi-Arabia.
Seksdagerskrigen
I 1967 ble flyvåpenets stridsevne kraftig redusert da Israels flyvåpen ødela dets flybaser i et forebyggende luftangrep. I løpet av de siste fire dagene av konflikten gjennomførte EAF kun 150 flygninger, eller sortier, mot israelske enheter i Sinai. Etter konflikten gjenoppbygget Sovjetunionen Egypts flyvåpen ved å sende et stort antall fly og rådgivere.
Utmattelseskrigen
Fra 1967 til 1970 pågikk en langvarig utmattelseskampanje mot Israel. EAF gjennomgikk en kraftig vekst i nye baser for å forsterke forsvarsevnen. I løpet av denne perioden mottok man også nytt utstyr for å erstatte materiell som gikk tapt i Seksdagerskrigen. Flyvåpenet var den første av Egypts våpengrener til å oppnå full stridsberedskap.
Slaget om El Mansoura
14. oktober startet Israel et stort angrep med over 250 fly, hovedsakelig F-4 Phantom og A-4 Skyhawk, med hensikt å slå ut flybasen ved el-Mansourah. Det resulterte i en luftkamp som varte 53 minutter. Ifølge egyptiske overslag var mer enn 180 fly involvert samtidig, de fleste israelske. Klokken 22 lokal tid utsendte egyptisk radio et kommunike som annonserte at det hadde vært flere luftkamper over et stort antall egyptiske flybaser. Det hevdet også at 15 fiendtlige fly var skutt ned, med tap av tre egyptiske fly. Israel hevdet følgende morgen at de hadde skutt ned 15 egyptiske fly, et tall som senere ble redusert til syv.
Egyptisk F-4 Phantom gjennomfører lufttanking
Den libysk-egyptiske krig
Under denne konflikten var det enkelte kamper mellom libyske og egyptiske jagerfly. I ett tilfelle angrep to libyske MiG-23 to egyptiske MiG-21MF. Et av de libyske flyene ble skutt ned, mens det andre unnkom.
Operasjon Bright Star
Hvert annet år gjennomføres en øvelse der USAs styrker deltar. Øvelsen ble gjennomført første gang i 1980 med deltakelse kun av bakkestyrker, men fra 1985 deltok også luftstyrker, og fra 1987 deltok også de to nasjoners marine- og spesialstyrker. Senere har også andre nasjoner som Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Jordan, Kuwait, Nederland, De forente arabiske emirater og Storbritannia deltatt.
Oppgradering og utvikling
Camp David-avtalen medførte en forandring i flyvåpenets oppsetning. Det begynte i større og større grad å lite til amerikanske, franske og kinesiske fly. Tilføringen av disse flyene i tillegg til de eksisterende ga flyvåpenet en interessant sammensetning. I 1982 tok EAF i bruk F-16, opprinnelig 220 med etterbestillinger for å erstatte tapte fly. Fra 1986 ble det levert franske Mirage 2000. Egypt har også produsert Alphajet og Tucano treningsfly samt Gazelle helikoptre på lisens. I 1987 mottok de E-2C Hawkey varslingsfly. Senere har de oppgradert sine F-16A/B til C/D-standard.
EAF har mottatt 35 AH-64A Apache angrepshelikoptre som senere er oppgradert til AH-64D.
Fremtidige bestillinger
Sent på 1990-tallet satte flyvåpenledelsen opp et moderniseringsprogram for EAF inn i det 21. århundre. Det ble besluttet å anskaffe det materiell som trengtes for dels å avskrekke fiender, dels å hjelpe sine allierte og beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser. Denne moderniseringsplanen inkluderte integrering av satellitt- og flyrekognoseringssystemer, anskaffelse av luftbåren kommando- og kontrollkapasitet, lufttankingskapasitet, avanserte jagerfly og tunge transportfly.
Som et ledd i denne planen forsøkte EAF i 2002 å kjøpe 12 F-15E Strike Eagle jagerbomberfly fra USA. Israel var raskt ute for å hindre kjøpet, og USA ga etterhvert etter for israelsk press da Israel la frem bevis på at landet hadde vært angrepsmål i samtlige av Egypts senere militære øvelser. Som en følge av dette og en avslått handel om mellom 60 og 100 F-16C/D, begynte Egypt forhandlinger med Mikoyan om kjøp av 40 MiG-29SMT. Senere har man også forhandlet om gjennomføring av salg av ytterligere 60 til 80 MiG-29SMT, 20-25 Su-35 og 24-40 Jak-130.
Egypt har også gjort avtaler med ukrainske selskaper om modernisering av den gamle MiG-21-flåten. Det er også bestilt 20 F-16C/D. Denne kontrakten er ventet gjennomført i løpet av 2013.
