Han var tredje sønn av Francis Blake Delaval (død 1752), landeier i Northumberland og Lincolnshire, og Rhoda (død 1759). Den eldste broren døde i 1771, og da den nest eldste broren døde barnløs i 1808, overtok Edward eiendommene. Samme år giftet han seg med Sarah Scott, men de fikk ikke barn.[3]
I dag huskes Delaval hovedsakelig for sine musikalske glass og hans framføringer på disse var ganske velkjente i sin tid.[6] I 1761 var Franklin tilstede da Edward Delaval spilte på musikalske glass, 50 vinglass av krystall, plassert i et kabinett, og stemt ved å fylle dem med ulik mengder vann. Han spilte på dem ved å la en fuktig finger gli over glasskantene og således frambringe en kald, fjern falsettlyd. Den britiske poeten Thomas Gray, som også overhørte denne samme forestillingen, skal ha bemerket: «Jeg trodde det var en basunengler i en boks.»[7]
Franklin ble inspirert[8] og bestemte seg forbedret Delavals instrument ved å benytte mindre glass for høyere tonehøyde, plassert på aksel styrt av en pedal, og hans «armonika» ble en suksess. Både Mozart som Beethoven komponerte for det og utøvere turnerte med det.[7] Men musikalsk smak endret seg, og armonika, musikalske glass, ble en fotnote i musikkhistorien.[8]
Selv om Delaval levde i den kjemiske revolusjon, utga han ingenting etter 1785, men før denne tid var hans skrifter velkjent i Europa. Han var medlem av en rekke vitenskapsamfunn, blant annet i Göttingen og Uppsala.[3] Hans musikalske glass var derimot en mindre og mer ubetydelig del av hans forskning. Han døde i 1814 og ble gravlagt i Westminster Abbey. Hans eiendommer ble arvet av en nevø, Jacob Henry Astley, parlamentsmedlem for Norfolk.[3]
Bibliografi (utvalg)
An experimental inquiry into the cause of the permanent colours of opake bodies, London 1777
